Utilitarisme

Jeremy Bentham anså gode tiltak som de som ville øke den samlede nytten (behovstilfredsstillelsen) hos befolkningen, og dårlige tiltak de som ville øke plagene eller smertene.

Bentham skilte ikke mellom verdien av ulike nytelser. John Stuart Mill vurderte imidlertid visse nytelser høyere enn andre, for eksempel det å lese poesi i forhold til spill.

Noen utilitarister skiller mellom såkalte nødvendigheter (needs), og det man ellers ønsker seg (wants). Noen versjoner av denne etikken vurderer nytte og smertevirkninger ulikt, slik at for eksempel en reduksjon i smerte veier tyngre enn en økning i nytte. For en utilitarist er det altså handlinger som gjør forholdet mellom nytte og smerte for samfunnsborgerne høyest mulig som er etisk gode. Tiltak som samtidig øker nytten og reduserer smerten, kan ses som å ha dobbel nyttebringende effekt.

Nytteetikken er kritisert for å se bort fra at ikke alt kan måles og avveies mot hverandre, fordi det finnes ukrenkelige regler og normer for adferd i samfunnet som man ikke kan bryte. Til dette har utilitaristene innvendt at der hvor måling er vanskelig, kan man supplere med kvalitative vurderinger og common sense.

Common-sense etisk pluralisme er en betegnelse for en etikk som kombinerer flere ulike etiske prinsipper.

Utilitarismen er også blitt kritisert for at dens konsekvens vil være er å sette «prislapp» på for eksempel et menneskeliv. Til sitt forsvar peker utilitaristene på at vi faktisk mange ganger implisitt gjør dette. For eksempel når vi bestemmer hvilke beløp som skal anvendes til trafikksikkerhet, helsevesen osv.

Den er også kritisert for ikke å ta hensyn til to typer av moralske spørsmål, nemlig de som har med retter og rettferdighet å gjøre. Les og vurder eksemplet om arvingen til den kjemiske fabrikken i Velasquez. Han antyder der at en utilitaristisk etikk kunne rettferdiggjøre drap på den syke onkelen, dersom dette var lønnsomt for samfunnet. Dette ville da være i strid med en av de mest fundamentale rettigheter som et individ har, nemlig retten til å leve. Utilitarismen kunne også rettferdiggjøre et system som betaler lave lønninger til én gruppe mennesker, dersom dette var til fordel for flertallet i samfunnet. Se her Velasquez sitt eksempel om jordbruksarbeidere som fikk lønninger på eksistensminimum.

Utilitaristene avviser slike påstander. De peker på at en regelorientert utilitarisme erkjenner at ikke alt kan måles og at noen formål må verdsettes høyere enn andre. Motstanderne av utilitarisme hevder imidlertid at dette ikke rokker ved det fundamentale prinsippet, nemlig at utilitarismen alltid vil sette et mål på nytten av ulike handlinger, kortsiktig eller langsiktig, og deretter regne seg fram til hva som er mest lønnsomt å gjøre.