Bakgrunnen for utenlandsinvesteringer og handel

Allerede fønikerne og hellenerne og folk fra det nåværende Iran drev slik virksomhet for flere tusen år siden. Et eksempel er den handelsruten som ble kalt Silkeveien fra Kina til Midt-Østen. I romertiden hadde man handelsveier og felles mynt i store deler av Europa. Også middelalderens økonomi var i noen grad preget av internasjonal handel. I Norge drev tyske kjøpmenn (hanseatene) med handelsvirksomhet, mellom for eksempel Hamburg og Bergen.

På 1500- og 1600-tallet skjøt utviklingen i retning av økt handel mellom områder og kontinenter i verden fart. Dette hadde å gjøre med de store oppdagelsesreisene, og med framveksten av bystatene, og etter den franske revolusjon også av nasjonalstaten. Ny teknologi i form av mer effektive våpen, bedre transportmidler og navigasjonsteknikker til bruk på havene, bidro også. I samarbeid med myndighetene i land som England og Nederland etablerte det seg store oversjøiske handelsselskaper fra 1600-tallet.
På 1700-tallet startet for eksempel trekanthandelen mellom Europa, Afrika og de britiske koloniene i Amerika. Slavehandel inngikk som en del av denne.

Utviklingen av internasjonal handel skjøt ytterligere fart gjennom den første industrielle revolusjon fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet eksporterte Storbritannia store mengder industrivarer til resten av verden. På andre halvdel av 1800-tallet fikk man det som kalles den første globalisering. Mer handel, stadig bedre transport og kommunikasjon, opprettelse av gullstandard, handelsavtaler og bedre organisering av bedriftene var noen av drivkreftene bak dette. I 1913 utgjorde direkte utenlandsinvesteringer ni prosent av verdens BNP, et nivå man ikke kom opp igjen på før 1990-tallet.

I mellomkrigstiden (1918–1939) fikk man en reversering av den økte globalisering som hadde vært fram til 1914. Flere faktorer bidro til dette. Sovjet dro seg etter den russiske revolusjon i 1917 i stor grad vekk fra internasjonal økonomi. Gullstandardsystemet fungerte dårlig i mellomkrigstiden. Den store depresjonen på 1930-tallet førte til at landene igjen bygget opp handelsbarrierer, med det resultat at omfanget av internasjonal handel og investeringer sank sterkt.

I perioden fra 1950–1980 skjedde det imidlertid en gjenoppretting av de internasjonale økonomiske forbindelser, og særlig de store amerikanske bedriftene ekspanderte utenlands. Verdensøkonomien kom i denne perioden inn i en høy og stabil vekstfase, og et nytt valutasystem som bygget på dollar knyttet til gull fungerte bra fram til 1971.
Etter en internasjonal konferanse i Bretton Woods i 1944, ble det opprettet ordninger som IMF, Verdensbanken og noen år senere GATT. Disse hadde alle til hensikt å fremme internasjonale økonomiske forbindelser. Teknologi og kunnskaper ble overført fra USA til Europa, særlig gjennom Marshall-hjelpen på starten av 1950-tallet. I Europa ble det opprettet regionale ordninger som EEC i 1957, og EFTA i 1960.

Også bedre kommunikasjonsmidler i form av mer effektive handelsskip og jetfly som ble satt inn i passasjertrafikk fra slutten av 1950-tallet var viktige bakgrunnsfaktorer. Etter hvert kom også teleks, satellitt-teknologi og telefaks som effektiviserte kommunikasjonen ytterligere, og dermed la grunnlaget for mer internasjonal økonomisk virksomhet.