Aksjeselskapets kjennetegn 3

3. Aksjeselskapet som en egen juridisk person

Løsningen på problemet med hvem som skulle representere selskapet under begrenset ansvar ble å tildele selve aksjeselskapet status som en juridisk person, noe som også er det tredje av de særlig viktige kjennetegnene ved moderne korporasjoner. Hva innebærer en slik juridisk personstatus?

I dagligtalen tenker man oftest på «person» som synonymt med «menneske», men for jussens del er en person en hver instans som kan ha de samme pliktene og rettighetene som det et menneske har. Et menneske kan inngå kontrakter, opprette søksmål, stilles til ansvar for forbrytelser, og så videre. Hvis det samme gjelder for en bedrift, så har den altså personstatus i lovens øyne. Når en arbeider ansettes av Microsoft, så er ikke ansettelsesforholdet en kontrakt mellom arbeideren og en spesifikk person innad i Microsofts eierskap eller ledelse, men en kontrakt mellom arbeideren og selve Microsoft som juridisk person.

Et annet tilfelle som kan belyse dette er da det store selskapet ITT ble dømt for brudd på USAs våpeneksportlov i 2007. Da var domfellelsen rettet mot selve bedriften ITT, og ikke mot noen av de individene som hadde begått lovstridige handlinger. ITT ble da også ilagt en klekkelig bot, men det var ikke mulig å fengsle noen for det som hadde skjedd (saken involverte blant annet eksport av klassifisert forsvarsteknologi til kineserne, noe som nok ville fått hoder til å rulle hvis ansvaret hadde kunnet plasseres på faktisk eksisterende – naturlige – personer).
Med andre ord medfører aksjeselskapets personstatus en innskrenking av rettsapparatets virkemidler, fordi det er langt færre straffereaksjoner som kan iverksettes mot en slik kunstig person enn en naturlig. I all hovedsak er rettsvesenet begrenset til finansielle reaksjoner som bøter og erstatningskrav.

Til en viss grad kan aksjeselskap «dømmes til døden,» i den forstand at regjeringen kan oppheve charteret, men dette er noe som vanligvis bare anvendes mot små, ubetydelige selskap. Tidvis har det blitt argumentert for at det også burde anvendes mot store «verstingselskaper», slik som diverse tobakksprodusenter, oljeselskapet Unocal, og – i etterkant av oljeutblåsningen i Mexicogulfen – British Petroleum. Det er imidlertid lite som tyder på at disse oppfordringene vil bli fulgt opp, mye av de samme grunnene som at skattepenger ble brukt til å redde de tyngste finansinstitusjonene fra konkurs under finanskrisen – de hadde oppnådd en slik størrelse og betydning for økonomien at de var too big to fail: Selv om man gjerne hadde sett at de fikk seile sin egen sjø, ville det fått for dramatiske konsekvenser for økonomien som helhet om de hadde gått dukken.
Som man kan tenke seg kan denne ordningen være litt av en fordel for individuelle eiere og ansatte i selskapet. Særlig nyttig blir det hvis man tolker firmaets juridiske personstatus dit hen at det også kvalifiserer til andre rettigheter og hensyn som naturlige personer har krav på. Lobbyisme og massive PR-kampanjer fra bedriftshold blir gjerne uglesett, men hvis bedriften regnes som en person, kan den ikke da også gjøre krav på å være beskyttet av retten til fri meningsytring? Hva med retten til privatliv: Skal det være mulig for en bedrift å påberope seg denne for å unndra seg offentlige granskinger?

I USA har det vært mye debatt om i hvilken grad juridiske personer (noe som ikke bare omfatter aksjeselskap, men også nasjonalstater, delstatsregjeringer, og diverse internasjonale organisasjoner) skal være gjenstand for menneskerettigheter på samme måte som naturlige personer. Motstandere av en slik utvidelse av borgerrettighetene påpeker blant annet at i motsetning til naturlige personer, så er ikke kunstige personer underlagt noen modererende innflytelse fra samvittighet eller skamfølelse.