En dyd defineres av Velasquez i pensum som en tilegnet og personlig egenskap, som viser seg gjennom en persons stabile adferd. En dyd kan for eksempel være ærlighet. Dyder skal gjøre oss i stand til å virkeliggjøre det gode. De er ikke bare et middel, men også et mål i seg selv.
Dydsetikken ble utviklet allerede i det gamle Hellas med filosofen Aristoteles (384–322 f. Kr) som en viktig representant. Han la stor vekt på fornuften som rettesnor for våre liv. Aristoteles er også kjent for det syn at man ofte bør velge det han kalte «den gyldne middelvei». For eksempel burde man ikke være verken for dumdristig eller feig.
Dydsetikken er aktørbasert. Den konsentrer seg særlig om hvordan mennesket bør være, og ikke om dets handlinger. Det som bestemmer om et menneske er godt eller dydig, er dets personlige egenskaper. De fire greske kardinaldydene var mot, rettferdighet, visdom og måtehold. Vær imidlertid oppmerksom på at våre betegnelser for dydene ikke nødvendigvis er helt det like det filosofene i Hellas forsto med dem.
Senere kom den katolske kirken med tre teologiske dyder. Det var tro, håp og kjærlighet. Ifølge Thomas Aquinas (1225–1274) var det å følge disse tre dydene en nødvendig forutsetning for å leve i harmoni med Gud.
Dydsetikken er opptatt av hva som er nødvendig for å leve et godt liv. Som personer må vi utvikle disse dydene og unngå laster. Vi vil da også kunne bli gode rollemodeller for andre. Samfunnets institusjonelle ordninger må bygge opp om dydene. Det må for eksempel ikke utvikles mekanismer i det finansielle system som skaper grådighet, styringsmessige systemer som skaper pulverisering av ansvar, eller støtteordninger som skaper lathet og avhengighet av staten.
Dydsetikken har vært kritisert for at den konsentrer seg om personene, og ikke sier så mye om hvilke handlinger som i seg selv er riktige eller gale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar