Et synspunkt har vært at krisen i 2008 ble utløst av at myndighetene i USA ikke ville redde investeringsbanken Lehman Brothers fra konkurs. Andre peker på at dette bare var dråpen som fikk begeret til å renne over. Finanskrisen har, ifølge økonomihistorikeren Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI, sammenheng med faktorer som manglende politiske styringsmekanismer, makroøkonomiske og finansielle ubalanser, uheldig markedspsykologi og fortolkning av nye spilleregler.
En del av bakgrunnen er de realøkonomiske ubalanser som har oppstått mellom ulike land i de senere år. Spesielt har man rettet oppmerksomheten mot USAs store underskudd på sin handelsbalanse, og Kinas stadig sterkere rolle som leverandør av industrivarer til resten av verden. Den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) førte etter 2001 en lavrentepolitikk, noe som skapte negativ sparing i USA. Dette har vært motsvart av høy sparing i andre land og overføring av kapital til USA, kanskje særlig fra Kina. Dette var en situasjon som det fra enkelte økonomer før krisen ble hevdet ikke kunne fortsette å utvikle seg i det uendelige.
Den amerikanske dollaren har også vist sårbarhetstendenser, noe som kan skyldes at den disiplinerende effekt av gullstandarden, som man hadde hatt under Bretton Woods-perioden fram til 1971, ikke lengre var tilstede.
I tillegg kommer at insitamentsstrukturen i form av avlønningssystemer har gjort at aktørene i finanssektoren er blitt stimulert å satse på stor kortsiktig risiko.
Det har skjedd en utvikling av finansielle innovasjoner, ofte kalt strukturerte papirer. Effektene av disse har vært å spre finansiell risiko over en lang rekke aktører, også internasjonalt. Dette har pulverisert ansvar, og verdsettingen av papirene ble så komplisert at en rekke aktører som av ratingselskapene ble sett på å være blant de beste, også viste seg å være høyst usikre.
Terra-skandalen i 2007, som involverte store tap på tidligere finansielle plasseringer i en rekke norske kommuner, var et forvarsel her i landet. Utviklingen i boligmarkedene har stått sentralt i krisen.
I USA har såkalte sub-prime (dvs. mindre sikre) boliglån utgjort en viktig destabiliserende faktor. Denne utviklingen stimulerte utviklingen mot en boligboble, dvs. kunstig sterk prisstigning på boliger.
Noen land, for eksempel Island, er rammet spesielt hardt og har måttet gå til omfattende banknasjonalisering. Utviklingen fra høsten 2008 har vært sammenlignet med situasjonen etter Wall Street-krakket i 1929, men myndighetene i mange land har etter høsten 2008 satt i verk tiltakspakker for å hindre en realøkonomisk nedgang (økonomisk depresjon) slik som i mellomkrigstiden. Banker har fått støtte, og man har søkt å senke styringsrentene, og ellers å «tine opp» lånemarkedene igjen så fort som mulig. Våren 2009 ser det ut til at flere har begynt å tro at man vil overvinne krisen i løpet av noen få år.
Skader er likevel allerede skjedd, i den forstand at vi har fått en verdensomspennende resesjon, med lavere eller negative vekstrater, redusert handel og sysselsetting, og økende grad av bedriftsnedleggelser og økt arbeidsledighet i mange land.
En annen virkning av krisen er at svake selskaper forsvinner, eller blir kjøpt opp av sterkere selskaper etter hvert, se også neste studieenhet for en utdyping av dette.
Det har siden høsten 2008 fra enkelte vært hevdet at krisen vil medføre slutten på det nyliberale skiftet i form av større bruk av markeder som kom på 1980-tallet. Markedsøkonomien er blitt kritisert, ved at man peker på at mens privatøkonomiske gevinster (lederlønninger, bonuser etc.) har vært skyhøye, så må nå samfunnet betale for skadene i form av arbeidsledighet, lavere vekst og økt bruk av skattepenger for å komme ut av krisen. En oppfatning er at man vil vende tilbake til en større grad av regulering, og da særlig av finansmarkedene, og kanskje også til en mer keynesiansk økonomisk politikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar