Aksjeselskapets kjennetegn 2

2. Begrenset ansvar

Dette innebærer at man bare er ansvarlig for det man har skutt inn i selskapet av kapital.  Opprinnelsen kom allerede på 1400-tallet gjennom at man i engelsk lovgivning hadde gitt klostre og handelssammenslutninger ( gilder)  med felles eiendommer en mulighet til dette. På 1600-tallet ble det gitt av kongen til monopolselskaper som East India Company. Verdens første moderne lov om  limited liability ble opprettet av staten New York i 1811. I England hadde investorer i aksjeselskaper ubegrenset ansvar fram til 1855.

Middelalderens kompanier hadde vanligvis  ikke det man i dag kjenner som begrenset ansvar.
Hvis et av de middelalderske kompaniskapene gikk konkurs, så ville hver og en av aksjonærene bli oppsøkt av kreditorer inntil all gjelden var inndrevet - uansett hvor få aksjer den enkelte eide.

Som man kan tenke seg, gjorde dette at terskelen for å investere i et av de gamle selskapene ble langt høyere, for da risikerte man ikke bare å tape de pengene man selv investerte, men også å ende opp med å bli stilt ansvarlig for hele selskapets gjeld. Hvis man allikevel skulle våge å ta risikoen, så måtte det være fordi man regnet med en betydelig profitt. Dette forutsetter imidlertid at investoren hadde mye individuell kapital å investere i utgangspunktet. Derfor var relativt få personer involvert i tidlige aksjeselskaper, siden det bare var de aller rikeste som kunne investere nok penger til at risikoen kunne spres.

Det var nettopp for å endre på dette - og gjøre det mulig for næringslivet å benytte seg av kapital fra småsparere i middelklassen - at visse selskaper etter hvert ble tillatt å registrere seg som «limited,» og dermed frita sine aksjonærer fra å kunne tape mer enn de hadde investert.

Dette var imidlertid gjenstand for mye dragkamp !

- det var mange som fryktet at det ville undergrave den allmenne forretningsmoralen, hvis investorer ble i stand til å løpe fra konsekvensene av uforholdsmessig risikable investeringer.

-begrenset ansvar har da også åpnet for konkursrytteri og andre tvilsomme praksiser, men i rettferdighetens navn bør det sies at et selskaps status som «Ltd.» ikke er noe som holdes skjult for potensielle kreditorer, så de tar en kalkulert risiko når de allikevel velger å gjøre forretninger med det.

Men når det da var slik at de individuelle eierne ikke lenger kunne stilles til ansvar for hele selskapets gjeld, hvem skulle kreditorene da trekke for retten?

Det samme gjaldt ved andre tvistemål: Hvis det ikke egentlig var noen spesifikke personer – verken på eierskaps- eller ledelsessiden – som representerte selskapet som helhet i rettslig forstand, hvem var det egentlig som skulle føres opp som berørt part i rettsdokumentene?