Alternativer til privat eierskap

Det har vært og er statlig eierskap i både kapitalistiske og sosialistiske land. Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble mange bedrifter i det nye Sovjetunionen etter hvert statlige. Dette fulgte av den marxistisk-leninistiske ideologien, og var et ledd i å framskynde investeringer i landbruk og tungindustri. Det markedsøkonomiske systemet ble erstattet av et sentralstyrt system med 5-årsplaner for utviklingen i den totale økonomien.

I Jugoslavia etter 2. verdenskrig ble bedriftene eid av arbeiderne i felleskap, men ofte under sterk statlig regulering. I Kina under Mao var det nesten ikke private bedrifter tilbake på slutten av 1950-tallet. Man gikk der også over til femårsplaner, blant annet med assistanse fra sovjetiske rådgivere.

I konsulentselskaper, blant advokater, leger og høyteknologibedrifter er ansatte ofte eiere eller har eierandeler. Ifølge Odd Nordhaug, professor i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH), kan det viktigste produksjonsmidlet i framtiden bli de ansattes kompetanse. Han ser det derfor slik at Marx sin forutsigelse om at arbeideren selv vil komme til å eie sine produksjonsmidler, på en måte kan bli realitet. Det vil imidlertid ikke skje gjennom en kommunistisk revolusjon, men gjennom utviklingen av økonomien i retning av større vekt på kompetanse, kunnskaper og evne til innovasjon. Et av problemene med at de ansatte også eier bedriften, kan ligge i at det gir høy risiko ved nedleggelse. Da kan de ansatte tape både jobben og den kapitalen som de har skutt inn.

Statlig eierskap til bedrifter var utbredt etter 2. verdenskrig, for eksempel i Storbritannia, for kullgruver og stålindustri. Et motiv for statlig eierskap har vært at samfunnet må ha kontroll over kommandohøydene i økonomien. I Norge ble Norsk Jernverk stiftet som et statlig aksjeselskap i 1946. Hensikten var å gjøre Norge mer selvforsynt med stål, og bidra til styrking av Nord-Norge. Jernbane, telegraf og post er eksempler på bedrifter som ofte har vært statlige. Statoil, som ble dannet på 1970-tallet, er et annet eksempel.

Som allerede nevnt, gikk også Adam Smith inn for statlig engasjement på visse områder. Et eksempel han trakk fram var fyrvesen, fordi man der ikke hadde muligheter til å innkreve betaling fra de forbipasserende båter som dro nytte av tjenesten. Dette samsvarer med det som i dag kalles kollektive eller offentlige goder, se neste studieenhet om hva som kjennetegner disse.

Naturlig monopol vil si at det bare er plass til en lønnsom bedrift i markedet, fordi grensekostnadene er fallende over hele produksjonsområdet. I en slik bedrift vil profittmaksimering, i form av at pris settes lik grensekostnad, gi driftsunderskudd, og bedriften vil, uansett om den er offentlig eller privat, måtte tilføres subsidier. Dette kan være en grunn for at man ønsker statlig eierskap.
Vinmonopolet er en statlig bedrift som er opprettet ut fra et annet motiv. Samfunnet har ønsket å regulere omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, fordi den har negative effekter på samfunnet. Her er det altså en sosialpolitisk målsetting som ligger bak det statlige eierskapet. Andre områder hvor statlig eierskap har vært brukt, er omsetning av legemidler.
På 1980-tallet ble en rekke statlige bedrifter privatisert i Storbritannia, da Margaret Thatcher var statsminister. I andre land skjedde det samme. Også i Norge har statlig eierskap til bedrifter i betydelig grad blitt avviklet de senere tiår. I tillegg har man også tatt i bruk markeder, som å sette ut på anbud til private, det som tidligere har vært offentlige utførte oppgaver. «Bestemor på anbud» har vært et begrep i den offentlige debatt. Begrunnelsen for privatiseringen har vært å skape insentiver til økt effektivitet og kvalitet.

Privatiseringen har imidlertid også skapt nye utfordringer, for eksempel i form av koordinerings- og samarbeidsproblemer, og det har vært hevdet i form av lavere kvalitet på tjenestene. Et problem med statlig eierskap er også rollekonflikter. Det kan være vanskelig å trekke grensene mellom forretningsstrategi, og hva som bør være inngrep ut fra politiske hensyn.

En stiftelse er, ifølge Wikipedia:
en juridisk person som disponerer en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål (…) Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme idéelle formål, for eksempel av sosial, humanitær, religiøs eller utdanningsmessig art. Virksomheten har da gjerne gått ut på å drive passiv kapitalforvaltning, det vil si utdeling av avkastningen av grunnkapitalen
(Kilde: www.wikipedia.org).

Stiftelsesformen brukes imidlertid også til å fremme andre typer formål og til å drive andre former for virksomhet. Det kan nevnes at Handelshøyskolen BI er en stiftelse.