I en periode fra 1800-tallet og fram til 1914 var den internasjonale økonomien i sterk utvikling. Perioden har vært beskrevet som den første globaliseringsepoke. Det vokste fram omfattende handel mellom land og kontinenter, og dermed også langt flere bedrifter som opererte over landegrensene. Det var store folkeforflyttinger, i begynnelsen særlig fra Europa til USA. Dette hadde mange årsaker. Transportmidler og annen kommunikasjon ble forbedret. Man fikk et ordnet valutasystem med gullstandard med utgangspunkt i det engelske pundet som varte fram til 1914.
Fra slutten av 1800-tallet utviklet det seg ulike måter å ordne markedsøkonomien på.
- i Storbritannia beholdt mindre, eierstyrte bedrifter i større grad sin innflytelse enn i USA. Der ble snart aksjemarkedet en viktig måte å skaffe kapital på.
- i Tyskland ble spesielt de store bankene sentrale partnere for bedriftene.
- i Japan gikk staten mer aktivt inn for å fremme næringslivet enn i Storbritannia.
Storbritannia hadde i mindre grad en overgang til aksjeselskaper og konserndannelser, sannsynligvis fordi de gamle selskapene sto sterkere i utgangspunktet. Dette kan, sammen med en rekke andre faktorer, ha bidratt til at landet etter hvert mistet posisjonen som den fremste økonomiske nasjon, til USA. Vi skal senere i kurset komme tilbake til organisasjonsformens betydning i forbindelse med gjennomgang av den
amerikanske storbedriften.
Selv om perioden etter 1870 var tiden for storbedriftens framvekst, fortsatte små og mellomstore bedrifter å eksistere, gjerne med eier og leder som samme person. Dette var særlig innenfor grossist- og detaljistvirksomhet, for produksjon av møbler, tømmer og klær. Vi sier derfor gjerne at det eksisterte et dualistisk system i næringslivet i mange land rundt 1920. Småbedriftene har aldri forsvunnet, de eksisterer fremdeles, for eksempel innen bransjer som produserer ulike nisjeprodukter. De har sine fordeler gjennom at de kan opptre mer fleksibelt i perioder med krise og store endringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar