En tredje type forsvar for markedet er altså det vi kan kalle resignert realisme. Dette går på at markedet tross alt er det beste man har og det gir rimelig bra resultater, menneskets natur tatt i betraktning.
Motiver om å styre samfunnet til menneskets beste, kan derimot føre til det verste utfall. Et eksempel på dette som nevnes av Sejersted var «den tvungne obligatoriske kjærlighet» som førte til GULAG, arbeidsleirene i Sovjet for å forbedre folks samfunnsånd.
Dette eksemplet henter Sejersted fra den polske filosofen Leszek Kolakowski (1927–2009). Til tross for de gode hensikter, ble altså konsekvensene av denne politikken alvorlige for økonomien, og direkte katastrofale for den politiske frihet i samfunnet.
fredag 3. juni 2011
Det utilitaristiske synet
Et annet forsvar for det å la egeninteressen styre, er det etiske synet som kalles utilitarisme. Utilitarismen vokste fram på bekostning av dydsetikken utover på 1700-tallet. Vi skal komme tilbake til disse to, samt andre etiske synspunkter. Denne tankeretningen kan knyttes til en framvoksende oppfatning om at handelsborgerens materielle interesser var gunstigere for samfunnet enn adelens vekt på krigeridealer.
Utilitarismen fikk stor innflytelse på økonomisk tenkning, blant annet gjennom de engelske filosofene Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–73). Deres utilitarisme er en konsekvensetikk. Dette betyr at det er resultatet av handlingene som teller, ikke hva som er intensjonen i utgangspunktet. Så ut fra dette kan man se på markedet som godt og moralsk, dersom det gir gode virkninger for samfunnet.
Utilitarismen fikk stor innflytelse på økonomisk tenkning, blant annet gjennom de engelske filosofene Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–73). Deres utilitarisme er en konsekvensetikk. Dette betyr at det er resultatet av handlingene som teller, ikke hva som er intensjonen i utgangspunktet. Så ut fra dette kan man se på markedet som godt og moralsk, dersom det gir gode virkninger for samfunnet.
Egeninteresse og egoisme
Denne forklaringen bygger på at det er forskjeller på egeninteresse og egoisme. En bedriftsleder handler ikke vanligvis ut fra altruistiske (uegennyttige) motiver, men heller ikke av egoistiske. Ut fra dette synet trenger man ikke være umoralsk som menneske, selv om man opptrer ut fra egeninteresse i markedet.
Selve begrepet interesse, som i dag gjerne knyttes til økonomiske interesser, var mer vidtfavnende på Smiths tid. En oppfatning kan være at det er i en persons egeninteresse også å ta vare på og stole på andre mennesker rundt seg. 100 år senere argumenterte den franske sosiologen
Émile Durkheim (1858–1917) for at uten tillit fungerte ikke kontrakter i kapitalismen. Dette synet innebærer også at kapitalismen fungerer godt, nettopp fordi moral fra andre sfærer er bygget inn i den. Betydningen av tillit understrekes også sterkt av moderne økonomer, se for eksempel
P. Dasgupta (2007): Economics, A Very Short Introduction, Oxford U. Press.
Selve begrepet interesse, som i dag gjerne knyttes til økonomiske interesser, var mer vidtfavnende på Smiths tid. En oppfatning kan være at det er i en persons egeninteresse også å ta vare på og stole på andre mennesker rundt seg. 100 år senere argumenterte den franske sosiologen
Émile Durkheim (1858–1917) for at uten tillit fungerte ikke kontrakter i kapitalismen. Dette synet innebærer også at kapitalismen fungerer godt, nettopp fordi moral fra andre sfærer er bygget inn i den. Betydningen av tillit understrekes også sterkt av moderne økonomer, se for eksempel
P. Dasgupta (2007): Economics, A Very Short Introduction, Oxford U. Press.
Den tredje industrielle revolusjon: Informasjonsrevolusjonen
Utviklingen av bedriften de siste 30-40 årene har vært preget av det som ofte kalles den tredje industrielle revolusjon. Den har å gjøre med en omorganisering av bedriftene og framveksten av ny teknologi og ny virksomhet. Den er særlig knyttet til innføringen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).
Denne utviklingen har påvirket bedriftene innad, så vel som forholdet mellom bedriftene. For eksempel har man fått en økt grad av spesialisering, oppsplitting i mindre enheter og mer bruk av underleverandører. Hierarkiet innad i bedriftene blitt flatere med mer kreative roller for arbeiderne. Utviklingen er i høy grad internasjonal, men spesielt USA og Japan har stått sentralt. I de senere har også Kina kommet sterkt på banen. Ny teknologi gjør at langt flere varer og tjenester kan produseres langt unna sluttbrukerne, og dermed bli flyttet omkring i verden. Dette kan også påvirke lokaliseringen av arbeidsplasser globalt.
Mange bedrifter har de senere år tatt i bruk internett for å markedsføre og distribuere sine produkter. På slutten av 1990-tallet så man imidlertid at også dataindustrien var sårbar, og kunne skape store svingninger i den økonomiske aktiviteten. Der hvor det hadde vært store verdistigninger og gevinster, fikk man nå sterke verdifall og omfattende grad av konkurser.
Utviklingen har vært drevet fram i et samspill mellom stat og bedrift og henger også sammen med en stadig sterkere konkurranse i markedene. Særlig i USA spilte militær satsning og teknologiutvikling knyttet til den kalde krigen en viktig stor rolle i starten.
I Japan har satsning på forbrukerelektronikk og bilproduksjon vært viktig. Fra at billigprodukter dominerte i starten, fikk man etter hvert nye måter å organisere på som også gikk sammen med dyktigere arbeidere. Dermed fikk man også høyere kvalitet på produktene. Innflytelsen fra japanske bedrifter var viktig. Utviklingen i Asia har også vært med på å gjøre det globale konkurransemiljøet tøffere, og dermed tvinge bedrifter i alle land til å gjennomføre omstillinger.
Denne utviklingen har påvirket bedriftene innad, så vel som forholdet mellom bedriftene. For eksempel har man fått en økt grad av spesialisering, oppsplitting i mindre enheter og mer bruk av underleverandører. Hierarkiet innad i bedriftene blitt flatere med mer kreative roller for arbeiderne. Utviklingen er i høy grad internasjonal, men spesielt USA og Japan har stått sentralt. I de senere har også Kina kommet sterkt på banen. Ny teknologi gjør at langt flere varer og tjenester kan produseres langt unna sluttbrukerne, og dermed bli flyttet omkring i verden. Dette kan også påvirke lokaliseringen av arbeidsplasser globalt.
Mange bedrifter har de senere år tatt i bruk internett for å markedsføre og distribuere sine produkter. På slutten av 1990-tallet så man imidlertid at også dataindustrien var sårbar, og kunne skape store svingninger i den økonomiske aktiviteten. Der hvor det hadde vært store verdistigninger og gevinster, fikk man nå sterke verdifall og omfattende grad av konkurser.
Utviklingen har vært drevet fram i et samspill mellom stat og bedrift og henger også sammen med en stadig sterkere konkurranse i markedene. Særlig i USA spilte militær satsning og teknologiutvikling knyttet til den kalde krigen en viktig stor rolle i starten.
I Japan har satsning på forbrukerelektronikk og bilproduksjon vært viktig. Fra at billigprodukter dominerte i starten, fikk man etter hvert nye måter å organisere på som også gikk sammen med dyktigere arbeidere. Dermed fikk man også høyere kvalitet på produktene. Innflytelsen fra japanske bedrifter var viktig. Utviklingen i Asia har også vært med på å gjøre det globale konkurransemiljøet tøffere, og dermed tvinge bedrifter i alle land til å gjennomføre omstillinger.
Den 2. industrielle revolusjon
Skjedde i perioden fra 1880 og utover
- Produksjonen ble mer vitenskapsbasert, og det ble tatt i bruk nye råvarer og energiformer. Man gikk fra damp og kull til eksplosjonsmotor drevet av petroleum. Nå kom også utbyggingen av elektrisk kraft.
- Storbedriftene vokste fram. Økonomien, som tidligere ofte ble regulert gjennom det Adam Smith kalte den usynlige hånd, dvs. i frikonkurranse mellom små mange bedrifter, ble nå i stor grad erstattet av bedriftens synlige hånd. Økonomien ble i langt større grad styrt av bedriftenes egne interesser, istedenfor at markedskreftene opererte fritt. Dette var likevel ikke noe nytt. Under merkantilismen på 1600- og 1700-tallet fantes mange selskaper, som ved hjelp av rettigheter gitt fra staten, var vernet fra konkurranse innenfor sitt område.
-Innad ble de store bedriftene organisert som byråkratier med en sentralledelse, men også med mer eller mindre selvstendige enheter tilknyttet.
-De store bedriftene vokste særlig fram innenfor næringer som olje, elektrisitet, metaller, maskiner, kjemisk industri, matvareproduksjon og transport. Det var jernbaneselskaper i USA som i perioder hadde over 100.000 ansatte.
-I forbindelse med dette kom aksjeselskapet for alvor som en finansieringsform, og eierne og de som ledet og drev bedriftene ble ikke lengre de samme. Et aksjeselskap er en måte å skaffe kapital fra mange parter som hver har et begrenset ansvar. Dette vil si at aksjonærene bare kan miste den kapital de har skutt inn, men ikke resten av sine personlige eiendom, dersom selskapet skulle gå konkurs. Aksjeselskapet gjorde det lettere å framskaffe store mengder kapital. Aksjeeierne har innflytelse gjennom generalforsamlingene og i styrene, men deltar ikke nødvendigvis i den daglige driften av selskapet.
- Produksjonen ble mer vitenskapsbasert, og det ble tatt i bruk nye råvarer og energiformer. Man gikk fra damp og kull til eksplosjonsmotor drevet av petroleum. Nå kom også utbyggingen av elektrisk kraft.
- Storbedriftene vokste fram. Økonomien, som tidligere ofte ble regulert gjennom det Adam Smith kalte den usynlige hånd, dvs. i frikonkurranse mellom små mange bedrifter, ble nå i stor grad erstattet av bedriftens synlige hånd. Økonomien ble i langt større grad styrt av bedriftenes egne interesser, istedenfor at markedskreftene opererte fritt. Dette var likevel ikke noe nytt. Under merkantilismen på 1600- og 1700-tallet fantes mange selskaper, som ved hjelp av rettigheter gitt fra staten, var vernet fra konkurranse innenfor sitt område.
-Innad ble de store bedriftene organisert som byråkratier med en sentralledelse, men også med mer eller mindre selvstendige enheter tilknyttet.
-De store bedriftene vokste særlig fram innenfor næringer som olje, elektrisitet, metaller, maskiner, kjemisk industri, matvareproduksjon og transport. Det var jernbaneselskaper i USA som i perioder hadde over 100.000 ansatte.
-I forbindelse med dette kom aksjeselskapet for alvor som en finansieringsform, og eierne og de som ledet og drev bedriftene ble ikke lengre de samme. Et aksjeselskap er en måte å skaffe kapital fra mange parter som hver har et begrenset ansvar. Dette vil si at aksjonærene bare kan miste den kapital de har skutt inn, men ikke resten av sine personlige eiendom, dersom selskapet skulle gå konkurs. Aksjeselskapet gjorde det lettere å framskaffe store mengder kapital. Aksjeeierne har innflytelse gjennom generalforsamlingene og i styrene, men deltar ikke nødvendigvis i den daglige driften av selskapet.
Innovative og effektive bedrifter
Statisk (kortsiktig) effektive bedrifter er gode til å produsere et bestemt produkt på en bestemt måte, men ikke nødvendigvis effektive på lengre sikt. En dynamisk effektiv bedrift på lang sikt, må også være kreativ og innovativ. Det er flere grunner til dette. Mange produkter har en bestemt livssyklus. Etter en introduksjons- og oppgangsfase, går det til slutt nedover med salget, og da er det vanskelig å opprettholde veksten og utviklingen av bedriften. En måte er riktignok å finne nye markeder, utkonkurrere eller kjøpe opp andre bedrifter som leverer det samme produktet, men dette kan være særdeles vanskelig. Da kan det være bedre å søke å finne på noe nytt, altså satse på innovasjon.
Det å være både effektiv og innovativ på samme tid er likevel en utfordring for mange bedrifter. I forrige studieenhet ble det nevnt at opportunisme hos ledelsen, og mangel på informasjon om driften fra eiernes side, kunne føre til et prinsipal–agent-problem. Dette kommer også sterkt inn når det gjelder innovative og utforskende bedrifter. Den utforskende virksomheten er et langsiktig prosjekt som ikke gir avkastning i dag. Det kan være vanskelig å vurdere om det er et langsiktig prosjekt som vil bli lønnsomt til slutt. Da kan det være mer attraktivt for en leder å legge vekt på å jobbe for kortsiktig profitt, enn for en mer usikker inntjening på lang sikt.
Effektivitet og innovasjon er likevel ikke gjensidig utelukkende i etablerte bedrifter. Det har ofte vist seg at når det gjelder etablerte bedrifter, så er de som har klart å balansere effektivitet og kreativitet som har lykkes best med innovasjoner.
Det å være både effektiv og innovativ på samme tid er likevel en utfordring for mange bedrifter. I forrige studieenhet ble det nevnt at opportunisme hos ledelsen, og mangel på informasjon om driften fra eiernes side, kunne føre til et prinsipal–agent-problem. Dette kommer også sterkt inn når det gjelder innovative og utforskende bedrifter. Den utforskende virksomheten er et langsiktig prosjekt som ikke gir avkastning i dag. Det kan være vanskelig å vurdere om det er et langsiktig prosjekt som vil bli lønnsomt til slutt. Da kan det være mer attraktivt for en leder å legge vekt på å jobbe for kortsiktig profitt, enn for en mer usikker inntjening på lang sikt.
Effektivitet og innovasjon er likevel ikke gjensidig utelukkende i etablerte bedrifter. Det har ofte vist seg at når det gjelder etablerte bedrifter, så er de som har klart å balansere effektivitet og kreativitet som har lykkes best med innovasjoner.
Den finansielle krisen fra høsten 2008
Et synspunkt har vært at krisen i 2008 ble utløst av at myndighetene i USA ikke ville redde investeringsbanken Lehman Brothers fra konkurs. Andre peker på at dette bare var dråpen som fikk begeret til å renne over. Finanskrisen har, ifølge økonomihistorikeren Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI, sammenheng med faktorer som manglende politiske styringsmekanismer, makroøkonomiske og finansielle ubalanser, uheldig markedspsykologi og fortolkning av nye spilleregler.
En del av bakgrunnen er de realøkonomiske ubalanser som har oppstått mellom ulike land i de senere år. Spesielt har man rettet oppmerksomheten mot USAs store underskudd på sin handelsbalanse, og Kinas stadig sterkere rolle som leverandør av industrivarer til resten av verden. Den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) førte etter 2001 en lavrentepolitikk, noe som skapte negativ sparing i USA. Dette har vært motsvart av høy sparing i andre land og overføring av kapital til USA, kanskje særlig fra Kina. Dette var en situasjon som det fra enkelte økonomer før krisen ble hevdet ikke kunne fortsette å utvikle seg i det uendelige.
Den amerikanske dollaren har også vist sårbarhetstendenser, noe som kan skyldes at den disiplinerende effekt av gullstandarden, som man hadde hatt under Bretton Woods-perioden fram til 1971, ikke lengre var tilstede.
I tillegg kommer at insitamentsstrukturen i form av avlønningssystemer har gjort at aktørene i finanssektoren er blitt stimulert å satse på stor kortsiktig risiko.
Det har skjedd en utvikling av finansielle innovasjoner, ofte kalt strukturerte papirer. Effektene av disse har vært å spre finansiell risiko over en lang rekke aktører, også internasjonalt. Dette har pulverisert ansvar, og verdsettingen av papirene ble så komplisert at en rekke aktører som av ratingselskapene ble sett på å være blant de beste, også viste seg å være høyst usikre.
Terra-skandalen i 2007, som involverte store tap på tidligere finansielle plasseringer i en rekke norske kommuner, var et forvarsel her i landet. Utviklingen i boligmarkedene har stått sentralt i krisen.
I USA har såkalte sub-prime (dvs. mindre sikre) boliglån utgjort en viktig destabiliserende faktor. Denne utviklingen stimulerte utviklingen mot en boligboble, dvs. kunstig sterk prisstigning på boliger.
Noen land, for eksempel Island, er rammet spesielt hardt og har måttet gå til omfattende banknasjonalisering. Utviklingen fra høsten 2008 har vært sammenlignet med situasjonen etter Wall Street-krakket i 1929, men myndighetene i mange land har etter høsten 2008 satt i verk tiltakspakker for å hindre en realøkonomisk nedgang (økonomisk depresjon) slik som i mellomkrigstiden. Banker har fått støtte, og man har søkt å senke styringsrentene, og ellers å «tine opp» lånemarkedene igjen så fort som mulig. Våren 2009 ser det ut til at flere har begynt å tro at man vil overvinne krisen i løpet av noen få år.
Skader er likevel allerede skjedd, i den forstand at vi har fått en verdensomspennende resesjon, med lavere eller negative vekstrater, redusert handel og sysselsetting, og økende grad av bedriftsnedleggelser og økt arbeidsledighet i mange land.
En annen virkning av krisen er at svake selskaper forsvinner, eller blir kjøpt opp av sterkere selskaper etter hvert, se også neste studieenhet for en utdyping av dette.
Det har siden høsten 2008 fra enkelte vært hevdet at krisen vil medføre slutten på det nyliberale skiftet i form av større bruk av markeder som kom på 1980-tallet. Markedsøkonomien er blitt kritisert, ved at man peker på at mens privatøkonomiske gevinster (lederlønninger, bonuser etc.) har vært skyhøye, så må nå samfunnet betale for skadene i form av arbeidsledighet, lavere vekst og økt bruk av skattepenger for å komme ut av krisen. En oppfatning er at man vil vende tilbake til en større grad av regulering, og da særlig av finansmarkedene, og kanskje også til en mer keynesiansk økonomisk politikk.
En del av bakgrunnen er de realøkonomiske ubalanser som har oppstått mellom ulike land i de senere år. Spesielt har man rettet oppmerksomheten mot USAs store underskudd på sin handelsbalanse, og Kinas stadig sterkere rolle som leverandør av industrivarer til resten av verden. Den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) førte etter 2001 en lavrentepolitikk, noe som skapte negativ sparing i USA. Dette har vært motsvart av høy sparing i andre land og overføring av kapital til USA, kanskje særlig fra Kina. Dette var en situasjon som det fra enkelte økonomer før krisen ble hevdet ikke kunne fortsette å utvikle seg i det uendelige.
Den amerikanske dollaren har også vist sårbarhetstendenser, noe som kan skyldes at den disiplinerende effekt av gullstandarden, som man hadde hatt under Bretton Woods-perioden fram til 1971, ikke lengre var tilstede.
I tillegg kommer at insitamentsstrukturen i form av avlønningssystemer har gjort at aktørene i finanssektoren er blitt stimulert å satse på stor kortsiktig risiko.
Det har skjedd en utvikling av finansielle innovasjoner, ofte kalt strukturerte papirer. Effektene av disse har vært å spre finansiell risiko over en lang rekke aktører, også internasjonalt. Dette har pulverisert ansvar, og verdsettingen av papirene ble så komplisert at en rekke aktører som av ratingselskapene ble sett på å være blant de beste, også viste seg å være høyst usikre.
Terra-skandalen i 2007, som involverte store tap på tidligere finansielle plasseringer i en rekke norske kommuner, var et forvarsel her i landet. Utviklingen i boligmarkedene har stått sentralt i krisen.
I USA har såkalte sub-prime (dvs. mindre sikre) boliglån utgjort en viktig destabiliserende faktor. Denne utviklingen stimulerte utviklingen mot en boligboble, dvs. kunstig sterk prisstigning på boliger.
Noen land, for eksempel Island, er rammet spesielt hardt og har måttet gå til omfattende banknasjonalisering. Utviklingen fra høsten 2008 har vært sammenlignet med situasjonen etter Wall Street-krakket i 1929, men myndighetene i mange land har etter høsten 2008 satt i verk tiltakspakker for å hindre en realøkonomisk nedgang (økonomisk depresjon) slik som i mellomkrigstiden. Banker har fått støtte, og man har søkt å senke styringsrentene, og ellers å «tine opp» lånemarkedene igjen så fort som mulig. Våren 2009 ser det ut til at flere har begynt å tro at man vil overvinne krisen i løpet av noen få år.
Skader er likevel allerede skjedd, i den forstand at vi har fått en verdensomspennende resesjon, med lavere eller negative vekstrater, redusert handel og sysselsetting, og økende grad av bedriftsnedleggelser og økt arbeidsledighet i mange land.
En annen virkning av krisen er at svake selskaper forsvinner, eller blir kjøpt opp av sterkere selskaper etter hvert, se også neste studieenhet for en utdyping av dette.
Det har siden høsten 2008 fra enkelte vært hevdet at krisen vil medføre slutten på det nyliberale skiftet i form av større bruk av markeder som kom på 1980-tallet. Markedsøkonomien er blitt kritisert, ved at man peker på at mens privatøkonomiske gevinster (lederlønninger, bonuser etc.) har vært skyhøye, så må nå samfunnet betale for skadene i form av arbeidsledighet, lavere vekst og økt bruk av skattepenger for å komme ut av krisen. En oppfatning er at man vil vende tilbake til en større grad av regulering, og da særlig av finansmarkedene, og kanskje også til en mer keynesiansk økonomisk politikk.
Konsekvenser av globaliseringen
Den globale økonomien og framveksten av mer liberal markedsøkonomi har mange konsekvenser. Den har ført til økt økonomisk vekst, og mange land har bedret sin stilling vesentlig. For eksempel har Japan, Kina, Korea og andre land i Asia styrket sin stilling. Kina er i dag blitt verdensfabrikken, slik Storbritannia var på 1800-tallet.
Globaliseringen har imidlertid blitt kritisert for uheldige miljøvirkninger og skjev inntektsfordeling mellom og innenfor de enkelte land. Man har også satt søkelyset på konsekvensene for maktforhold mellom land, og spesielt på at mange MNS har for stor makt. Ikke alle land har heller hatt like store fordeler av utviklingen. For eksempel henger afrikanske land etter i utviklingen, og mange har store problemer.
Antallet internasjonale økonomiske kriser har også økt betydelig etter at dollaren opphørte å være knyttet til gull i 1971. I 1987 kom et sterkt fall i aksjekursene internasjonalt. På 1990-tallet fikk vi en omfattende krise i asiatisk økonomi, etter en jevn og uhyre sterk vekst i mange år. Dette gjaldt spesielt Japan og de landene som ofte blir kalt de asiatiske tigrene, nemlig Sør-Korea, Hong Kong, Singapore og Taiwan. Problemene hadde å gjøre med feilinvesteringer, høye låneopptak og svekket tillit fra internasjonale investorer. Dette fikk dramatiske konsekvenser for økonomien i disse landene, og mange fryktet at det også kunne ha fått store konsekvenser for hele markedsøkonomiens framtid globalt. Det har også vært mange problemer i de nye markedsøkonomiene i tidligere Sovjetunionen og i Øst-Europa.
Fra slutten av 1990-tallet så man også at utviklingen av datateknologien var høyst sårbar for svingninger i den økonomiske aktivitet. Dataselskaper som tidligere hadde skyhøye gevinster, var de som ofte tapte mest og ble mest redusert i verdi
Det har i de senere år også sett en rekke skandaler i næringslivet, som har fått mange til å sette spørsmålstegn ved kapitalismens etiske sider. Et eksempel på dette var regnskapsmanipulasjonene i energiselskapet Enron i USA som kom fram gjennom dets konkurs i 2001. De ulovlige handlingene hadde skjedd i samarbeid med revisjonsselskapet Arthur Andersen.
Globaliseringen har imidlertid blitt kritisert for uheldige miljøvirkninger og skjev inntektsfordeling mellom og innenfor de enkelte land. Man har også satt søkelyset på konsekvensene for maktforhold mellom land, og spesielt på at mange MNS har for stor makt. Ikke alle land har heller hatt like store fordeler av utviklingen. For eksempel henger afrikanske land etter i utviklingen, og mange har store problemer.
Antallet internasjonale økonomiske kriser har også økt betydelig etter at dollaren opphørte å være knyttet til gull i 1971. I 1987 kom et sterkt fall i aksjekursene internasjonalt. På 1990-tallet fikk vi en omfattende krise i asiatisk økonomi, etter en jevn og uhyre sterk vekst i mange år. Dette gjaldt spesielt Japan og de landene som ofte blir kalt de asiatiske tigrene, nemlig Sør-Korea, Hong Kong, Singapore og Taiwan. Problemene hadde å gjøre med feilinvesteringer, høye låneopptak og svekket tillit fra internasjonale investorer. Dette fikk dramatiske konsekvenser for økonomien i disse landene, og mange fryktet at det også kunne ha fått store konsekvenser for hele markedsøkonomiens framtid globalt. Det har også vært mange problemer i de nye markedsøkonomiene i tidligere Sovjetunionen og i Øst-Europa.
Fra slutten av 1990-tallet så man også at utviklingen av datateknologien var høyst sårbar for svingninger i den økonomiske aktivitet. Dataselskaper som tidligere hadde skyhøye gevinster, var de som ofte tapte mest og ble mest redusert i verdi
Det har i de senere år også sett en rekke skandaler i næringslivet, som har fått mange til å sette spørsmålstegn ved kapitalismens etiske sider. Et eksempel på dette var regnskapsmanipulasjonene i energiselskapet Enron i USA som kom fram gjennom dets konkurs i 2001. De ulovlige handlingene hadde skjedd i samarbeid med revisjonsselskapet Arthur Andersen.
Faktorer bak globaliseringen etter 2. verdenskrig
Flere forhold ligger bak utviklingen i retning av en mer internasjonal økonomi. Den kan ses i sammenheng med politiske målsettinger som kom til utrykk gjennom de internasjonale økonomiske ordningene som vokste fram etter 2. verdenskrig.
Ideologiske endringer på 1980-tallet i retning av nyliberalisme gjorde også at oppslutningen om markedsøkonomien generelt ble større. Den har også å gjøre med omveltningen i tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa etter Berlinmurens fall i 1989. Dette har ført til at nesten alle land i dag er blitt markedsøkonomier.
Også framveksten av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) de siste 20 år ligger bak. Noen har valgt å kalle dette en informasjonsrevolusjon. Den økte utbredelse av personlige datamaskiner (PC) og internett kom særlig på 1990-tallet, og har utvilsomt hatt stor økonomisk betydning etter det.
Ideologiske endringer på 1980-tallet i retning av nyliberalisme gjorde også at oppslutningen om markedsøkonomien generelt ble større. Den har også å gjøre med omveltningen i tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa etter Berlinmurens fall i 1989. Dette har ført til at nesten alle land i dag er blitt markedsøkonomier.
Også framveksten av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) de siste 20 år ligger bak. Noen har valgt å kalle dette en informasjonsrevolusjon. Den økte utbredelse av personlige datamaskiner (PC) og internett kom særlig på 1990-tallet, og har utvilsomt hatt stor økonomisk betydning etter det.
Hvorfor velger bedrifter å etablere seg i andre land (bli multinasjonale)?
En forklaring på FDI er at bedriftene ønsker å tjene penger, altså øke sin profitt, noe blant annet den russiske revolusjonslederen Vladimir I. Lenin hevdet i sin bok Imperialisme fra 1917.
Ikke alle bedrifter/ selskaper velger imidlertid å operere over landegrensene. Omfanget av MNS varierer mellom ulike næringer, og er i ulik grad knyttet til bestemte opprinnelses- og vertsland. Det har også skjedd en endring over tid. Etter 2. verdenskrig ekspanderte for eksempel amerikanske MNS sterkt, og de senere tiår har også negative effekter av mange MNS i u-landene vært i fokus. Det har ofte vært hevdet store multinasjonale selskapene utnytter en maktposisjon overfor de fattige landene, og de legger mindre vekt på å opptre etisk der enn i hjemlandet. Effektene både for hjemlandet og vertslandet av FDI/ MNS kan imidlertid være både positive og negative Det er absolutt grunn til å studere fenomenet nærmere, både dets årsaker og konsekvenser.
Geoff Jones hevder i Multinationationals: Theories and Concepts ( se Artikkelsamlingen for kurset Bedriften på BI ) at nyklassisk økonomisk teori lenge ikke la noe vekt på å studere MNS. Dette fordi denne teorien blant annet antar at internasjonal handel bygget på komparative fortrinn. Eierskap til bedriftene blir da ikke sett som relevant og teknologi forutsettes kjent av alle, hevder han. andre økonomer har imidlertid også søkt å forklare hvordan komparative fortrinn for et land kan oppstå gjennom å trekek inn institusjonelle faktorer. Det er viktig å skille mellom komparative fortrinn for et land og konkurransefortrinn for en bestemt bedrift.
Jones trekker fram en teori av den britiske historikeren John Dunning (1927-2009) som bygger på en rekke ulike faktorer, gjerne kalt det eklektiske paradigme eller OLI-modellen. Den skal kunne forklare hvorfor noen bedrifter også etablerer seg med virksomhet i andre land enn hjemlandet, altså at det blir foretatt FDI. I denne teorien inngår blant annet eierskapsfortrinn, lokaliseringsfortrinn og internaliseringsfortrinn. Jeg skal her kort forklare hva den går ut på, men viser ellers til det Geoff Jones skriver om dette - for en nærmere innføring.
Merk at teorien dekker ulike måter et selskap kan opptre i andre land på. Dersom det bare har eierskapsfortrinn, kan det ofte nøye seg med å la andre få lisens på salg av sine produkter i utlandet. Dersom det både har eierskaps- og lokaliseringsfortrinn, kan eksport være en mulighet. Dersom selskapet i tillegg til de to førstnevnte faktorene også har internaliseringsfortrinn skal ifølge teorien dette gjøre etablering av egen virksomhet (altså foreta en FDI) i det andre landet fordelaktig.
FDI kan dermed teoretisk utrykkes som:
FDI = O + L + I, hvor:
O = Eierskapsfortrinn - (O)wnership advantages (kalles også bedrifts-spesifikke fortrinn)
Det å etablere seg i andre land og konkurrere med lokal industri kan medføre ekstra kostnader for en bedrift. Det kan skyldes at den ikke kjenmer til de lokale markedsforhold, at den må sette seg inn i detandre landets juridiske, kulturelle, institusjonelle og spåklige særegemheter. Dens eierskapsfortrinn må derfor minst utligne disse kostnadene for at den skal kunne operere lønnsomt i det andre landet.
Slike eierskapsfortrinn kan ligge i tre forhold, nemlig det vi kan kalle monopolistiske fortrinn, teknologiske fortrinn og skalaavkastning. Den kan ha priviligert og unik tilgang på råvarer, teknologi/ informasjon/ kunnskap. Dette kan også beskyttes gjennom at den innehar patenter. Bedriften kan også ha bedre ledelses- og organisasjonssystemer enn sine lokale konkurrenter og den kan ha fortrinn gjennom selve størrelsen på egen virksomhet. Slike fortrinn kan også ha å gjøre med at bedriftens har bedre tilgang til finansiering enn konkurrentene. Det å være multinasjonal kan i seg selv være et eierskapsfortrinn.
L = Lokaliseringsfortrinn (L)ocation advantages (kalles også nasjons-spesifikke fortrinn)
Mens vi kan se de bedriftspesifikke fortrinn som en forklaring på at nettopp et bestemt selskap velger å foreta en FDI, altså å bli et MNS, vil de nasjonspesifikke fortrinn kunne forklare hvorfor dette selskapet etablerer seg i et bestemt land. Her er det igjen tre ulike forhold som spiller inn, nemlig økonomiske, poltiske og sosialt-kulturelle forhold.Økonomiske forhold går på at det kan være fordelaktig for en bedrift å etablere seg innenfor et annet land, dersom den møter tollbarrierer eller andre handelshindringer ved eksport til landet. Ved å etablere seg innenfor et lands grenser, kan den utenlanske bedriften bli del i en større handelssamarbeid eller tollunion mellom flere land. Det kan også ha å gjøre med tilgang på råvarer eller andre ressurer, lavt lønnsnivå etc. Politiske faktorer er holdningen til og politikken overfor utenlanske bedrifter generelt. I enkelte vertsland kan myndighetene oppfordre til etablering, for eksempel ved støttetiltak og gjennom å sørge for et godt investeringsklima generelt. Kulturelt er distansen mellom hjemlandet og det fremmede landet, for eksempel mht. språk, kultur, holdning til selskaper fra ulike land av betydning.
I = Internaliseringsfortrinn (I)nternalisation advantages
Dersom ulempene med å benytte seg av markedet er store, tilsier dette at bedriften rett og slett etablerer seg i det andre landet med sin egen filial. Den erstatter altså markedsløsningen med hierarki og det foretas dermed en direkte utenlandsinvestering (FDI).Dette bygger på transaksjonskostnadsteori som ofte knyttes ofte til en artikkel fra 1937 av den britiske økonomen og vinner av Nobels minnepris i økonomi Ronald Coase (født 1910). Teorien er senere blitt videreutviklet, av blant andre den amerikanske økonomen Oliver E. Williamson (født 1932). Coase hevdet at høye transaksjonskostnader ved å benytte markeder ofte gjorde at bedrifter valgte å produsere selv. Transaksjonskostnadene har å gjøre med tre forhold, nemlig begrenset rasjonalitet, opportunisme og ressursspesifisitet.
Begrenset rasjonalitet innebærer at bedriften ikke klarer å skaffe seg full informasjon om hva som skjer i markedene. Informasjonen kan være asymmetrisk, dvs. den ene siden av markedet vet mer enn den andre. Denne teorien ble opprinnelig utviklet med utgangspunkt i markeder for bruktbiler av den amerikanske økonomen og vinneren av Nobels minnepris i økonomi, George Akerlof (født 1940).
Opportunisme innebærer at hver enkelt aktør gjør det som er best for henne. Det kan være enten at vi i utgangspunktet har støtt på uærlige personer (ugunstig utvalg), eller at personene ut fra mulighetene som byr seg etter at transaksjonene er utført, velger å tjene sine egne interesser framfor våre (moralsk hasard).
Ressursspesifisitet kan bety at investeringer som bedriften gjør for å støtte en bestemt transaksjon kan ha en høyere verdi i denne transaksjonen, enn om de måtte gå til annet bruk, eller bli omsatt i markeder. For eksempel kan en bedrift komme i den situasjon at den til sin fabrikk trenger leveranse av råvarer eller halvfabrikata fra en ekstern leverandør. Fabrikken har ingen annen verdi for bedriften enn i den aktuelle produksjonen. Den eksterne leverandøren kunne da gjennom opportunistisk adferd presse prisen oppover på sine leveranser. Dette fordi den første bedriften er i en «innelåst situasjon».
Det eklektiske paradigme. Det eklektiske paradigme (eklektisk betyr «utvelgende, prøvende», og paradigme betyr "tankesett" eller nærmere definert:
-en vitenskaps grunnleggende oppfattelse av hva som skal studeres, hvilke spørsmål som skal stilles, hvordan de skal stilles og hvilke regler som skal overholdes ved tolkningen av de innhentede svarene.
DEt kombinerer innsiktene fra de teoriene om eierskap, lokalisering og internalisering. Den tar også hensyn til at politiske, juridiske og kulturelle forhold kan være med på å bestemme om en bedrift vil etablere seg i et annet land.
Bakgrunnen for utenlandsinvesteringer og handel
Allerede fønikerne og hellenerne og folk fra det nåværende Iran drev slik virksomhet for flere tusen år siden. Et eksempel er den handelsruten som ble kalt Silkeveien fra Kina til Midt-Østen. I romertiden hadde man handelsveier og felles mynt i store deler av Europa. Også middelalderens økonomi var i noen grad preget av internasjonal handel. I Norge drev tyske kjøpmenn (hanseatene) med handelsvirksomhet, mellom for eksempel Hamburg og Bergen.
På 1500- og 1600-tallet skjøt utviklingen i retning av økt handel mellom områder og kontinenter i verden fart. Dette hadde å gjøre med de store oppdagelsesreisene, og med framveksten av bystatene, og etter den franske revolusjon også av nasjonalstaten. Ny teknologi i form av mer effektive våpen, bedre transportmidler og navigasjonsteknikker til bruk på havene, bidro også. I samarbeid med myndighetene i land som England og Nederland etablerte det seg store oversjøiske handelsselskaper fra 1600-tallet.
På 1700-tallet startet for eksempel trekanthandelen mellom Europa, Afrika og de britiske koloniene i Amerika. Slavehandel inngikk som en del av denne.
Utviklingen av internasjonal handel skjøt ytterligere fart gjennom den første industrielle revolusjon fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet eksporterte Storbritannia store mengder industrivarer til resten av verden. På andre halvdel av 1800-tallet fikk man det som kalles den første globalisering. Mer handel, stadig bedre transport og kommunikasjon, opprettelse av gullstandard, handelsavtaler og bedre organisering av bedriftene var noen av drivkreftene bak dette. I 1913 utgjorde direkte utenlandsinvesteringer ni prosent av verdens BNP, et nivå man ikke kom opp igjen på før 1990-tallet.
I mellomkrigstiden (1918–1939) fikk man en reversering av den økte globalisering som hadde vært fram til 1914. Flere faktorer bidro til dette. Sovjet dro seg etter den russiske revolusjon i 1917 i stor grad vekk fra internasjonal økonomi. Gullstandardsystemet fungerte dårlig i mellomkrigstiden. Den store depresjonen på 1930-tallet førte til at landene igjen bygget opp handelsbarrierer, med det resultat at omfanget av internasjonal handel og investeringer sank sterkt.
I perioden fra 1950–1980 skjedde det imidlertid en gjenoppretting av de internasjonale økonomiske forbindelser, og særlig de store amerikanske bedriftene ekspanderte utenlands. Verdensøkonomien kom i denne perioden inn i en høy og stabil vekstfase, og et nytt valutasystem som bygget på dollar knyttet til gull fungerte bra fram til 1971.
Etter en internasjonal konferanse i Bretton Woods i 1944, ble det opprettet ordninger som IMF, Verdensbanken og noen år senere GATT. Disse hadde alle til hensikt å fremme internasjonale økonomiske forbindelser. Teknologi og kunnskaper ble overført fra USA til Europa, særlig gjennom Marshall-hjelpen på starten av 1950-tallet. I Europa ble det opprettet regionale ordninger som EEC i 1957, og EFTA i 1960.
Også bedre kommunikasjonsmidler i form av mer effektive handelsskip og jetfly som ble satt inn i passasjertrafikk fra slutten av 1950-tallet var viktige bakgrunnsfaktorer. Etter hvert kom også teleks, satellitt-teknologi og telefaks som effektiviserte kommunikasjonen ytterligere, og dermed la grunnlaget for mer internasjonal økonomisk virksomhet.
På 1500- og 1600-tallet skjøt utviklingen i retning av økt handel mellom områder og kontinenter i verden fart. Dette hadde å gjøre med de store oppdagelsesreisene, og med framveksten av bystatene, og etter den franske revolusjon også av nasjonalstaten. Ny teknologi i form av mer effektive våpen, bedre transportmidler og navigasjonsteknikker til bruk på havene, bidro også. I samarbeid med myndighetene i land som England og Nederland etablerte det seg store oversjøiske handelsselskaper fra 1600-tallet.
På 1700-tallet startet for eksempel trekanthandelen mellom Europa, Afrika og de britiske koloniene i Amerika. Slavehandel inngikk som en del av denne.
Utviklingen av internasjonal handel skjøt ytterligere fart gjennom den første industrielle revolusjon fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet eksporterte Storbritannia store mengder industrivarer til resten av verden. På andre halvdel av 1800-tallet fikk man det som kalles den første globalisering. Mer handel, stadig bedre transport og kommunikasjon, opprettelse av gullstandard, handelsavtaler og bedre organisering av bedriftene var noen av drivkreftene bak dette. I 1913 utgjorde direkte utenlandsinvesteringer ni prosent av verdens BNP, et nivå man ikke kom opp igjen på før 1990-tallet.
I mellomkrigstiden (1918–1939) fikk man en reversering av den økte globalisering som hadde vært fram til 1914. Flere faktorer bidro til dette. Sovjet dro seg etter den russiske revolusjon i 1917 i stor grad vekk fra internasjonal økonomi. Gullstandardsystemet fungerte dårlig i mellomkrigstiden. Den store depresjonen på 1930-tallet førte til at landene igjen bygget opp handelsbarrierer, med det resultat at omfanget av internasjonal handel og investeringer sank sterkt.
I perioden fra 1950–1980 skjedde det imidlertid en gjenoppretting av de internasjonale økonomiske forbindelser, og særlig de store amerikanske bedriftene ekspanderte utenlands. Verdensøkonomien kom i denne perioden inn i en høy og stabil vekstfase, og et nytt valutasystem som bygget på dollar knyttet til gull fungerte bra fram til 1971.
Etter en internasjonal konferanse i Bretton Woods i 1944, ble det opprettet ordninger som IMF, Verdensbanken og noen år senere GATT. Disse hadde alle til hensikt å fremme internasjonale økonomiske forbindelser. Teknologi og kunnskaper ble overført fra USA til Europa, særlig gjennom Marshall-hjelpen på starten av 1950-tallet. I Europa ble det opprettet regionale ordninger som EEC i 1957, og EFTA i 1960.
Også bedre kommunikasjonsmidler i form av mer effektive handelsskip og jetfly som ble satt inn i passasjertrafikk fra slutten av 1950-tallet var viktige bakgrunnsfaktorer. Etter hvert kom også teleks, satellitt-teknologi og telefaks som effektiviserte kommunikasjonen ytterligere, og dermed la grunnlaget for mer internasjonal økonomisk virksomhet.
Alternativer til privat eierskap
Det har vært og er statlig eierskap i både kapitalistiske og sosialistiske land. Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble mange bedrifter i det nye Sovjetunionen etter hvert statlige. Dette fulgte av den marxistisk-leninistiske ideologien, og var et ledd i å framskynde investeringer i landbruk og tungindustri. Det markedsøkonomiske systemet ble erstattet av et sentralstyrt system med 5-årsplaner for utviklingen i den totale økonomien.
I Jugoslavia etter 2. verdenskrig ble bedriftene eid av arbeiderne i felleskap, men ofte under sterk statlig regulering. I Kina under Mao var det nesten ikke private bedrifter tilbake på slutten av 1950-tallet. Man gikk der også over til femårsplaner, blant annet med assistanse fra sovjetiske rådgivere.
I konsulentselskaper, blant advokater, leger og høyteknologibedrifter er ansatte ofte eiere eller har eierandeler. Ifølge Odd Nordhaug, professor i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH), kan det viktigste produksjonsmidlet i framtiden bli de ansattes kompetanse. Han ser det derfor slik at Marx sin forutsigelse om at arbeideren selv vil komme til å eie sine produksjonsmidler, på en måte kan bli realitet. Det vil imidlertid ikke skje gjennom en kommunistisk revolusjon, men gjennom utviklingen av økonomien i retning av større vekt på kompetanse, kunnskaper og evne til innovasjon. Et av problemene med at de ansatte også eier bedriften, kan ligge i at det gir høy risiko ved nedleggelse. Da kan de ansatte tape både jobben og den kapitalen som de har skutt inn.
Statlig eierskap til bedrifter var utbredt etter 2. verdenskrig, for eksempel i Storbritannia, for kullgruver og stålindustri. Et motiv for statlig eierskap har vært at samfunnet må ha kontroll over kommandohøydene i økonomien. I Norge ble Norsk Jernverk stiftet som et statlig aksjeselskap i 1946. Hensikten var å gjøre Norge mer selvforsynt med stål, og bidra til styrking av Nord-Norge. Jernbane, telegraf og post er eksempler på bedrifter som ofte har vært statlige. Statoil, som ble dannet på 1970-tallet, er et annet eksempel.
Som allerede nevnt, gikk også Adam Smith inn for statlig engasjement på visse områder. Et eksempel han trakk fram var fyrvesen, fordi man der ikke hadde muligheter til å innkreve betaling fra de forbipasserende båter som dro nytte av tjenesten. Dette samsvarer med det som i dag kalles kollektive eller offentlige goder, se neste studieenhet om hva som kjennetegner disse.
Naturlig monopol vil si at det bare er plass til en lønnsom bedrift i markedet, fordi grensekostnadene er fallende over hele produksjonsområdet. I en slik bedrift vil profittmaksimering, i form av at pris settes lik grensekostnad, gi driftsunderskudd, og bedriften vil, uansett om den er offentlig eller privat, måtte tilføres subsidier. Dette kan være en grunn for at man ønsker statlig eierskap.
Vinmonopolet er en statlig bedrift som er opprettet ut fra et annet motiv. Samfunnet har ønsket å regulere omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, fordi den har negative effekter på samfunnet. Her er det altså en sosialpolitisk målsetting som ligger bak det statlige eierskapet. Andre områder hvor statlig eierskap har vært brukt, er omsetning av legemidler.
På 1980-tallet ble en rekke statlige bedrifter privatisert i Storbritannia, da Margaret Thatcher var statsminister. I andre land skjedde det samme. Også i Norge har statlig eierskap til bedrifter i betydelig grad blitt avviklet de senere tiår. I tillegg har man også tatt i bruk markeder, som å sette ut på anbud til private, det som tidligere har vært offentlige utførte oppgaver. «Bestemor på anbud» har vært et begrep i den offentlige debatt. Begrunnelsen for privatiseringen har vært å skape insentiver til økt effektivitet og kvalitet.
Privatiseringen har imidlertid også skapt nye utfordringer, for eksempel i form av koordinerings- og samarbeidsproblemer, og det har vært hevdet i form av lavere kvalitet på tjenestene. Et problem med statlig eierskap er også rollekonflikter. Det kan være vanskelig å trekke grensene mellom forretningsstrategi, og hva som bør være inngrep ut fra politiske hensyn.
En stiftelse er, ifølge Wikipedia:
en juridisk person som disponerer en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål (…) Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme idéelle formål, for eksempel av sosial, humanitær, religiøs eller utdanningsmessig art. Virksomheten har da gjerne gått ut på å drive passiv kapitalforvaltning, det vil si utdeling av avkastningen av grunnkapitalen
(Kilde: www.wikipedia.org).
Stiftelsesformen brukes imidlertid også til å fremme andre typer formål og til å drive andre former for virksomhet. Det kan nevnes at Handelshøyskolen BI er en stiftelse.
I Jugoslavia etter 2. verdenskrig ble bedriftene eid av arbeiderne i felleskap, men ofte under sterk statlig regulering. I Kina under Mao var det nesten ikke private bedrifter tilbake på slutten av 1950-tallet. Man gikk der også over til femårsplaner, blant annet med assistanse fra sovjetiske rådgivere.
I konsulentselskaper, blant advokater, leger og høyteknologibedrifter er ansatte ofte eiere eller har eierandeler. Ifølge Odd Nordhaug, professor i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH), kan det viktigste produksjonsmidlet i framtiden bli de ansattes kompetanse. Han ser det derfor slik at Marx sin forutsigelse om at arbeideren selv vil komme til å eie sine produksjonsmidler, på en måte kan bli realitet. Det vil imidlertid ikke skje gjennom en kommunistisk revolusjon, men gjennom utviklingen av økonomien i retning av større vekt på kompetanse, kunnskaper og evne til innovasjon. Et av problemene med at de ansatte også eier bedriften, kan ligge i at det gir høy risiko ved nedleggelse. Da kan de ansatte tape både jobben og den kapitalen som de har skutt inn.
Statlig eierskap til bedrifter var utbredt etter 2. verdenskrig, for eksempel i Storbritannia, for kullgruver og stålindustri. Et motiv for statlig eierskap har vært at samfunnet må ha kontroll over kommandohøydene i økonomien. I Norge ble Norsk Jernverk stiftet som et statlig aksjeselskap i 1946. Hensikten var å gjøre Norge mer selvforsynt med stål, og bidra til styrking av Nord-Norge. Jernbane, telegraf og post er eksempler på bedrifter som ofte har vært statlige. Statoil, som ble dannet på 1970-tallet, er et annet eksempel.
Som allerede nevnt, gikk også Adam Smith inn for statlig engasjement på visse områder. Et eksempel han trakk fram var fyrvesen, fordi man der ikke hadde muligheter til å innkreve betaling fra de forbipasserende båter som dro nytte av tjenesten. Dette samsvarer med det som i dag kalles kollektive eller offentlige goder, se neste studieenhet om hva som kjennetegner disse.
Naturlig monopol vil si at det bare er plass til en lønnsom bedrift i markedet, fordi grensekostnadene er fallende over hele produksjonsområdet. I en slik bedrift vil profittmaksimering, i form av at pris settes lik grensekostnad, gi driftsunderskudd, og bedriften vil, uansett om den er offentlig eller privat, måtte tilføres subsidier. Dette kan være en grunn for at man ønsker statlig eierskap.
Vinmonopolet er en statlig bedrift som er opprettet ut fra et annet motiv. Samfunnet har ønsket å regulere omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, fordi den har negative effekter på samfunnet. Her er det altså en sosialpolitisk målsetting som ligger bak det statlige eierskapet. Andre områder hvor statlig eierskap har vært brukt, er omsetning av legemidler.
På 1980-tallet ble en rekke statlige bedrifter privatisert i Storbritannia, da Margaret Thatcher var statsminister. I andre land skjedde det samme. Også i Norge har statlig eierskap til bedrifter i betydelig grad blitt avviklet de senere tiår. I tillegg har man også tatt i bruk markeder, som å sette ut på anbud til private, det som tidligere har vært offentlige utførte oppgaver. «Bestemor på anbud» har vært et begrep i den offentlige debatt. Begrunnelsen for privatiseringen har vært å skape insentiver til økt effektivitet og kvalitet.
Privatiseringen har imidlertid også skapt nye utfordringer, for eksempel i form av koordinerings- og samarbeidsproblemer, og det har vært hevdet i form av lavere kvalitet på tjenestene. Et problem med statlig eierskap er også rollekonflikter. Det kan være vanskelig å trekke grensene mellom forretningsstrategi, og hva som bør være inngrep ut fra politiske hensyn.
En stiftelse er, ifølge Wikipedia:
en juridisk person som disponerer en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål (…) Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme idéelle formål, for eksempel av sosial, humanitær, religiøs eller utdanningsmessig art. Virksomheten har da gjerne gått ut på å drive passiv kapitalforvaltning, det vil si utdeling av avkastningen av grunnkapitalen
(Kilde: www.wikipedia.org).
Stiftelsesformen brukes imidlertid også til å fremme andre typer formål og til å drive andre former for virksomhet. Det kan nevnes at Handelshøyskolen BI er en stiftelse.
Eierskapets betydning
I en perfekt frikonkurransemodell, der det ikke eksisterer informasjonsproblemer, og hvor man forutsetter at det er mulig å inngå alle typer av kontrakter og avtaler, ses ikke fordelingen av eiendomsretten som å ha noen betydning. I virkelighetens verden er ikke disse forutsetningene oppfylt. Det kan for eksempel være store kostnader med å inngå kontrakter og håndheve disse. Da vil eierskap bidra til å utnytte ressursene i økonomien bedre.
Den nyklassiske teorien ble også på 1930-tallet utfordret av Ronald H. Coase, som allerede nevnt i studieguiden.
Han la vekt på betydningen av bedrifter og og eierrettigheter. Grunnen til at det ble opprettet bedrifter var ifølge Coase de høye transaksjonskostnadene ved å benytte seg av markeder.
Transaksjonskostnader omfatter blant annet det å utforme, overvåke og sikre at avtaler blir overholdt.
Coase drøftet også eiendomsrettigheter i et senere arbeid fra 1960. Da formuleres det kjente Coase-teoremet. Det sier at i fravær av transaksjonskostnader blir ressursene i en økonomi brukt best mulig hvis eierrettigheter er klart definert, men uavhengig av hvem som har rettighetene. Det å ha veletablerte og klare eiendomsrettigheter vil altså være med på gjøre økonomien mer velfungerende.
Et eksempel på at manglende eiendomsretter kan føre til feilaktig bruk av ressurser, er det som kalles allmenningens tragedie, og som vi har nevnt tidligere i studieguiden. Naturressurser eller goder som ingen har eiendomsrett til, for eksempel havets fiskeressurser, kan bli overbeskattet og etter hvert forsvinne.
Coase utfordet også økonomen Pigous vekt på myndighetenes rolle som regulatorer gjennom skatter og avgifter enn økonomien. (Som vi skal se i neste studieenhet, er offentlig styring ofte blitt sett på som et nødvendig supplement for å få til samfunnsmessig optimal ressursbruk.)
Når eiendomsrettighetene var klarlagt, kunne man ved hjelp av markedene få til effektive løsninger, ifølge Coase. Som vi var inne på allerede i første studieenhet, er fri handel og kapitalisme som system sterkt knyttet til den private eiendomsrett og til individets rettigheter.
Eiendomsretten er en del av det institusjonelle rammeverket rundt bedriften. Den har en innvirkning på inntekts- og velferdsfordelingen i samfunnet. Spørsmålet om privat eierskap til bedrifter utgjør kanskje det viktigste skillet mellom en kommunistisk og en kapitalistisk tilnærming til hvordan samfunnet bør være.
Den nyklassiske teorien ble også på 1930-tallet utfordret av Ronald H. Coase, som allerede nevnt i studieguiden.
Han la vekt på betydningen av bedrifter og og eierrettigheter. Grunnen til at det ble opprettet bedrifter var ifølge Coase de høye transaksjonskostnadene ved å benytte seg av markeder.
Transaksjonskostnader omfatter blant annet det å utforme, overvåke og sikre at avtaler blir overholdt.
Coase drøftet også eiendomsrettigheter i et senere arbeid fra 1960. Da formuleres det kjente Coase-teoremet. Det sier at i fravær av transaksjonskostnader blir ressursene i en økonomi brukt best mulig hvis eierrettigheter er klart definert, men uavhengig av hvem som har rettighetene. Det å ha veletablerte og klare eiendomsrettigheter vil altså være med på gjøre økonomien mer velfungerende.
Et eksempel på at manglende eiendomsretter kan føre til feilaktig bruk av ressurser, er det som kalles allmenningens tragedie, og som vi har nevnt tidligere i studieguiden. Naturressurser eller goder som ingen har eiendomsrett til, for eksempel havets fiskeressurser, kan bli overbeskattet og etter hvert forsvinne.
Coase utfordet også økonomen Pigous vekt på myndighetenes rolle som regulatorer gjennom skatter og avgifter enn økonomien. (Som vi skal se i neste studieenhet, er offentlig styring ofte blitt sett på som et nødvendig supplement for å få til samfunnsmessig optimal ressursbruk.)
Når eiendomsrettighetene var klarlagt, kunne man ved hjelp av markedene få til effektive løsninger, ifølge Coase. Som vi var inne på allerede i første studieenhet, er fri handel og kapitalisme som system sterkt knyttet til den private eiendomsrett og til individets rettigheter.
Eiendomsretten er en del av det institusjonelle rammeverket rundt bedriften. Den har en innvirkning på inntekts- og velferdsfordelingen i samfunnet. Spørsmålet om privat eierskap til bedrifter utgjør kanskje det viktigste skillet mellom en kommunistisk og en kapitalistisk tilnærming til hvordan samfunnet bør være.
torsdag 2. juni 2011
Bedriften som en kjede av kontrakter
En bedrift har også vært sett på som bestående av mange interesser som holdes sammen av en kjede av kontrakter (nexus of contracts), heller enn å være en homogen profittmaksimerende enhet. Kjeden omfatter leverandører, ansatte, konsumenter, investorer og andre. Svakheten med denne tilnærmingen er likevel at den ser på bedriften som en fiksjon. Den kan heller ikke gi noe forklaring på hvorfor det er grenser for firmaets størrelse.
Teorien har blitt kritisert for å se bort fra at det å være ansatt i en bedrift er noe annet enn et forhold mellom en kjøper og en selger i et åpent marked. Den neglisjerer de ansattes egenskaper og bidrag. Hvis en ansatt velger å slutte i en bedrift, betyr det at de maskiner og det utstyr som har vært tilgjengelig for ham på arbeidsplassen ikke lengre kan benyttes av ham.
Om bedriften bare var en kjede av kontrakter, kan man også spørre seg hvorfor det brukes så mye midler på sammenslutninger og omstruktureringstiltak. Man har pekt på at dersom frivillige avtaler mellom ulike partnere var så effektive, er det underlig at en så stor del av økonomisk aktivitet tross alt skjer innenfor formelle hierarkiske organisasjoner. Det har vært estimert at bare en tredjedel av alle transaksjoner er USA skjer gjennom markeder, mens over 70 % skjer innenfor bedrifter. Årsaken kan være at markeder faktisk ikke eksisterer på alle områder, eller at det er ulike former for imperfeksjoner eller svikt i markeder.
Som vi skal se i siste studieenhet, innebærer slik svikt det økonomer kaller eksterne effekter, noe som innebærer sløsing med samfunnets ressurser. Da må man benytte andre virkemidler for å rette opp dette, dvs. internalisere de gjensidige avhengighetene mellom aktørene i det økonomiske livet. Dette kan skje gjennom bedrifter som sørger for den koordinering og motivering som man ellers ikke får til i markedstransaksjonene.
Teorien har blitt kritisert for å se bort fra at det å være ansatt i en bedrift er noe annet enn et forhold mellom en kjøper og en selger i et åpent marked. Den neglisjerer de ansattes egenskaper og bidrag. Hvis en ansatt velger å slutte i en bedrift, betyr det at de maskiner og det utstyr som har vært tilgjengelig for ham på arbeidsplassen ikke lengre kan benyttes av ham.
Om bedriften bare var en kjede av kontrakter, kan man også spørre seg hvorfor det brukes så mye midler på sammenslutninger og omstruktureringstiltak. Man har pekt på at dersom frivillige avtaler mellom ulike partnere var så effektive, er det underlig at en så stor del av økonomisk aktivitet tross alt skjer innenfor formelle hierarkiske organisasjoner. Det har vært estimert at bare en tredjedel av alle transaksjoner er USA skjer gjennom markeder, mens over 70 % skjer innenfor bedrifter. Årsaken kan være at markeder faktisk ikke eksisterer på alle områder, eller at det er ulike former for imperfeksjoner eller svikt i markeder.
Som vi skal se i siste studieenhet, innebærer slik svikt det økonomer kaller eksterne effekter, noe som innebærer sløsing med samfunnets ressurser. Da må man benytte andre virkemidler for å rette opp dette, dvs. internalisere de gjensidige avhengighetene mellom aktørene i det økonomiske livet. Dette kan skje gjennom bedrifter som sørger for den koordinering og motivering som man ellers ikke får til i markedstransaksjonene.
En løsning på prinsipal–agent-problemet?
For det første kan man utforme kontrakter mellom eiere og ledere som skape insitamenter til å fremme eiernes mål. Hvis målet er å maksimere overskuddet, må for eksempel lederen bli betalt etter hvor i hvor stor grad de klarer å oppnå dette. Slike kontrakter er likevel ikke lett å lage. Det andre er i tråd med det som allerede er sagt ovenfor å benytte seg av eiendomsrettigheter.
Lederne kan oppfordres til å også bli eiere, dvs. kjøpe seg inn selskapet.
Se også pensumartikkelen «Eierskap – spiller det noen rolle?»for en nærmere redegjørelse for dette.
Lederne kan oppfordres til å også bli eiere, dvs. kjøpe seg inn selskapet.
Se også pensumartikkelen «Eierskap – spiller det noen rolle?»for en nærmere redegjørelse for dette.
Prinsipal-agentforholdet og kontrakter
Prinsipal–agentteori kan kaste lys over de utfordringer som skillet mellom eierskap og lederskap i bedrifter medfører, og hvordan disse eventuelt kan møtes.
Prinsipal–agent-forholdet kan i sin aller enkleste form beskrives som et forhold mellom to personer, prinsipalen (som er oppdragsgiveren) og agenten (en person som prinsipalen får til å utføre noe for seg.) Slike forhold kan det for eksempel være mellom aksjeeiere og styremedlemmer, ledere og ansatte i bedriften, mellom en kontraktør og bedriften og enn kontraktør, mellom klienten og en advokat eller megler, eller for den saks skyld mellom en toppsyklist og medhjelperne i Tour de France-rittet. Dette sier egentlig noe om hva som er problem i desentralisering av oppgaver. Det er tre kjennetegn ved et slikt forhold:
Nettogevinsten
For det første ligger en nettogevinst i det å inngå en kontrakt mellom to parter. Prinsipalen er villig til å betale mer for å utføre oppgaven enn det vil koste agenten å utføre den. Dette har å gjøre med at agenten vil være dyktigere, eller ha bedre anledning til å utføre en bestemt oppgave enn prinspalen har om han skulle utført den selv i stedet. Det er tale om det økonomene kaller å utnytte sine komparative fortrinn.
Interessekonflikten
For det andre ligger det en interessekonflikt mellom de to partene, fordi de begge forutsettes å opptre rasjonelt på sine egne vegne. En bedriftsleder (agent) som er ansatt for å jobbe på vegne av eierne, vil også ha sine egne interesser. Dette trenger ikke bety at lederen ikke utviser høy innsats i jobben, men at målet ikke nødvendigvis er å maksimere bedriftens overskudd. Det kan heller være å maksimere egen nytte, prestisje, makt eller karriere. Det har vært observert at ledere, kanskje ut fra en tilbøyelighet til hybris (overmot), kan involvere seg i empire building (skape en stor bedrift). Særlig kan lederne få muligheter til å «kjøre sitt eget løp», dersom eierinteressene er oppsplittet på mange aksjonærer. Også mellom ledere og ansatte kan det oppstå interessekonflikter. De ansatte kan ønske å jobbe roligere framfor å holde et høyt tempo, og det kan være andre oppgaver de ser som mer interessante, enn hele tiden å jobbe for å gjøre inntjeningen for eierne størst mulig.
Asymmetrisk informasjon
For det tredje har vi det som kalles asymmetrisk informasjon. Agenten har vanligvis mer kunnskaper om driften enn prinsipalen, og kan bruke den makt som ligger i dette til lettere å forfølge sine egne interesser.
Prinsipalen klarer ikke å observere agentens handlinger, eller i alle fall er det store kostnader forbundet med dette. Det endelige resultatet trenger heller ikke bare avhenge av innsatsen til agenten, men også av en hel rekke andre faktorer som er utenfor agentens kontroll.
I et oljeselskap kan for eksempel overskuddet fra år til år være svært avhengig av råoljeprisene på verdensmarkedet. Da kan det bli vanskelig for prinsipalen å vurdere hva som ligger bak utviklingen, og dermed gjøre det enklere for agenten å involvere seg i andre ting enn det som er av størst interesse for prinsipalen.
Man skiller mellom to typer svikt i asymmetrisk informasjon. Det første er det man gjerne kaller skjult informasjon. Agenten kan ha andre egenskaper enn det prinsipalen vet om, eller det som gjerne kalles skjulte kjennetegn. For eksempel kan en låntaker i utgangspunktet ikke ha til hensikt å tilbakebetale sitt lån. Dette kalles ofte også ugunstig utvalg, fordi denne svikten i informasjon allerede er til stede før kontrakten inngås.
Det andre er skjulte handlinger som skjer etter at kontrakten er inngått. De er knyttet til det vi kalte opportunisme i forrige studieenhet. En butikkeier kan ikke hele tiden observere om hans ansatte virkelig står på, og prøver å selge så mye som mulig, eller om de tar seg hvilepauser fra arbeidet i ny og ne. Når prinsipalen i ettertid av kontraktsinngåelsen ikke kan observere slike handlinger fra agentens side, kalles dette moralsk hasard eller moralsk risiko.
Prinsipal–agent-forholdet kan i sin aller enkleste form beskrives som et forhold mellom to personer, prinsipalen (som er oppdragsgiveren) og agenten (en person som prinsipalen får til å utføre noe for seg.) Slike forhold kan det for eksempel være mellom aksjeeiere og styremedlemmer, ledere og ansatte i bedriften, mellom en kontraktør og bedriften og enn kontraktør, mellom klienten og en advokat eller megler, eller for den saks skyld mellom en toppsyklist og medhjelperne i Tour de France-rittet. Dette sier egentlig noe om hva som er problem i desentralisering av oppgaver. Det er tre kjennetegn ved et slikt forhold:
Nettogevinsten
For det første ligger en nettogevinst i det å inngå en kontrakt mellom to parter. Prinsipalen er villig til å betale mer for å utføre oppgaven enn det vil koste agenten å utføre den. Dette har å gjøre med at agenten vil være dyktigere, eller ha bedre anledning til å utføre en bestemt oppgave enn prinspalen har om han skulle utført den selv i stedet. Det er tale om det økonomene kaller å utnytte sine komparative fortrinn.
Interessekonflikten
For det andre ligger det en interessekonflikt mellom de to partene, fordi de begge forutsettes å opptre rasjonelt på sine egne vegne. En bedriftsleder (agent) som er ansatt for å jobbe på vegne av eierne, vil også ha sine egne interesser. Dette trenger ikke bety at lederen ikke utviser høy innsats i jobben, men at målet ikke nødvendigvis er å maksimere bedriftens overskudd. Det kan heller være å maksimere egen nytte, prestisje, makt eller karriere. Det har vært observert at ledere, kanskje ut fra en tilbøyelighet til hybris (overmot), kan involvere seg i empire building (skape en stor bedrift). Særlig kan lederne få muligheter til å «kjøre sitt eget løp», dersom eierinteressene er oppsplittet på mange aksjonærer. Også mellom ledere og ansatte kan det oppstå interessekonflikter. De ansatte kan ønske å jobbe roligere framfor å holde et høyt tempo, og det kan være andre oppgaver de ser som mer interessante, enn hele tiden å jobbe for å gjøre inntjeningen for eierne størst mulig.
Asymmetrisk informasjon
For det tredje har vi det som kalles asymmetrisk informasjon. Agenten har vanligvis mer kunnskaper om driften enn prinsipalen, og kan bruke den makt som ligger i dette til lettere å forfølge sine egne interesser.
Prinsipalen klarer ikke å observere agentens handlinger, eller i alle fall er det store kostnader forbundet med dette. Det endelige resultatet trenger heller ikke bare avhenge av innsatsen til agenten, men også av en hel rekke andre faktorer som er utenfor agentens kontroll.
I et oljeselskap kan for eksempel overskuddet fra år til år være svært avhengig av råoljeprisene på verdensmarkedet. Da kan det bli vanskelig for prinsipalen å vurdere hva som ligger bak utviklingen, og dermed gjøre det enklere for agenten å involvere seg i andre ting enn det som er av størst interesse for prinsipalen.
Man skiller mellom to typer svikt i asymmetrisk informasjon. Det første er det man gjerne kaller skjult informasjon. Agenten kan ha andre egenskaper enn det prinsipalen vet om, eller det som gjerne kalles skjulte kjennetegn. For eksempel kan en låntaker i utgangspunktet ikke ha til hensikt å tilbakebetale sitt lån. Dette kalles ofte også ugunstig utvalg, fordi denne svikten i informasjon allerede er til stede før kontrakten inngås.
Det andre er skjulte handlinger som skjer etter at kontrakten er inngått. De er knyttet til det vi kalte opportunisme i forrige studieenhet. En butikkeier kan ikke hele tiden observere om hans ansatte virkelig står på, og prøver å selge så mye som mulig, eller om de tar seg hvilepauser fra arbeidet i ny og ne. Når prinsipalen i ettertid av kontraktsinngåelsen ikke kan observere slike handlinger fra agentens side, kalles dette moralsk hasard eller moralsk risiko.
Senere utviklingstrekk i store bedrifters organisering. "Japansk" modell
Den amerikanske ledelsesteoretikeren William G. Ouchi (født 1943) argumenterte med utgangspunkt i japanske selskaper for at en byråkratisk hierarkisk ledelsesmodell hadde klare begrensninger. Den var rigid, lite fleksibel og trakk de ansatte for lite med. Ouchi pekte på en annen type autoritet som han kalte klan. Den bygger på at grupper har nære personlige forbindelser med og tillit til hverandre, noe han mente var mer effektivt enn rene byråkratiske organisasjonsformer.
De to-tre siste tiår har man igjen sett nye innovasjoner i ledelse av storbedrifter. På 1960- og 1970-tallet var konglomeratene spesielt framtredende, dvs. selskaper som drev med mange forskjellige aktiviteter (diversifisering,) som ikke hadde så mye med hverandre å gjøre.
På 1980-tallet konsentrerte bedriftene seg mer om sin kjernevirksomhet og drev tjenesteutsetting (outsourcing) av andre oppgaver. Bedriften endret ofte sitt forhold til kunder og leverandører i retning av mer langsiktige og forpliktende partnerskap. Man har også kvittet seg med mange nivåer av ledelse, og søkt å gi linjeledelsen større autoritet og ansvar.
Det har også skjedd en forbedring av informasjons- og kontrollsystemer, og av kommunikasjon på tvers av bedriftene og ikke bare oppover og nedover i hierarkiet. Økt konkurranse og ny teknologi har også bidratt til å fremme disse endringene.
De to-tre siste tiår har man igjen sett nye innovasjoner i ledelse av storbedrifter. På 1960- og 1970-tallet var konglomeratene spesielt framtredende, dvs. selskaper som drev med mange forskjellige aktiviteter (diversifisering,) som ikke hadde så mye med hverandre å gjøre.
På 1980-tallet konsentrerte bedriftene seg mer om sin kjernevirksomhet og drev tjenesteutsetting (outsourcing) av andre oppgaver. Bedriften endret ofte sitt forhold til kunder og leverandører i retning av mer langsiktige og forpliktende partnerskap. Man har også kvittet seg med mange nivåer av ledelse, og søkt å gi linjeledelsen større autoritet og ansvar.
Det har også skjedd en forbedring av informasjons- og kontrollsystemer, og av kommunikasjon på tvers av bedriftene og ikke bare oppover og nedover i hierarkiet. Økt konkurranse og ny teknologi har også bidratt til å fremme disse endringene.
Alfred D. Chandler (1918–2007) og den amerikanske storbedriften
Chandler peker på at det moderne foretaket erstattet de små tradisjonelle bedriftene. Dette skjedde fordi man gjennom koordinering
kunne skape økt produktivitet, lavere kostnader og høyere lønnsomhet enn ved å la seg styre av markedene.
Fordelene med internalisering kunne imidlertid ikke realiseres før et hierarki av ledere ble skapt. Dette oppsto når produksjonsvolumet ble stort nok til at administrativ koordinering ble mer effektivt og lønnsomt enn markedskoordinering.
Hierarkiet av ledere ble et senter for stabilitet, makt og vekst i selskapene. Ledernes karriere ble preget av en teknisk og profesjonell innstilling til ledelse. Ettersom selskapet vokste i størrelse og omfang og dets ledere ble mer profesjonelle, ble også lederskap og eierskap separert.
Da de store selskapene vokste og økte sin dominans, endret denne utviklingen de ulike økonomiske sektorenes og hele økonomiens struktur. Chandler kalte dette en overgang fra invisible til visible hand. De nye lederne foretrakk også langsiktig stabilitet og vekst framfor kortsiktig profitt.
M-form og U-form
Chandler beskriver også hvordan man i USA etter hvert utviklet mer avanserte metoder for å styre bedriftene, både når det gjaldt finansiell kontroll og ledelsesteknikker. Fra rundt 1920 kom en viktig innovasjon når det gjaldt ledelse av storbedrifter, hvor selskapene Standard Oil og General Motors var pionérer.
Denne formen ble kalt (fler)divisjonalisering eller M-form (multidivisional) i kontrast til 1800-tallets U-form (unidivisional), som var funksjonelt organisert. Flerdivisjonaliseringen ble gjort ut fra produkt, geografi eller marked.
I M-formen hadde man en større grad av desentralisering. Den sentrale enheten som hadde det overordnede ansvar, trakk opp de langsiktige strategiske retningslinjene, men blandet seg lite inn de underliggende divisjonenes daglige drift.
Dette minner om Druckers idéer som ble nevnt i forrige blogg. Den nye organisasjonsformen inneholdt også bedre systemer for å samle inn og registrere informasjon, allokere ressurser og kontrollere virksomhetene. Det sentrale kontoret satte opp hovedmålene, og ble holdt løpende orientert om resultatene i form av månedlige rapporter.
Divisjonalisering spredte seg etter hvert til andre selskaper og dannet grunnlaget for den strategi og struktur som ble kalt den amerikanske storbedriften, og som Alfred Chandler holdt for å innebære et stort konkurransefortrinn framfor andre organiseringsformer.
Fram til 1970-tallet ble andre lands bedrifter av mange anbefalt å ta i bruk den amerikanske storbedriftens måte å organisere på. En bok som kom ut i Europa på 1960-tallet het Den amerikanske utfordring. Hovedpoenget i denne var at dersom de europeiske selskapene ikke tok opp den amerikanske storbedriftsmodellen, ville de framover være håpløst fortapt i konkurransen med USA.
kunne skape økt produktivitet, lavere kostnader og høyere lønnsomhet enn ved å la seg styre av markedene.
Fordelene med internalisering kunne imidlertid ikke realiseres før et hierarki av ledere ble skapt. Dette oppsto når produksjonsvolumet ble stort nok til at administrativ koordinering ble mer effektivt og lønnsomt enn markedskoordinering.
Hierarkiet av ledere ble et senter for stabilitet, makt og vekst i selskapene. Ledernes karriere ble preget av en teknisk og profesjonell innstilling til ledelse. Ettersom selskapet vokste i størrelse og omfang og dets ledere ble mer profesjonelle, ble også lederskap og eierskap separert.
Da de store selskapene vokste og økte sin dominans, endret denne utviklingen de ulike økonomiske sektorenes og hele økonomiens struktur. Chandler kalte dette en overgang fra invisible til visible hand. De nye lederne foretrakk også langsiktig stabilitet og vekst framfor kortsiktig profitt.
M-form og U-form
Chandler beskriver også hvordan man i USA etter hvert utviklet mer avanserte metoder for å styre bedriftene, både når det gjaldt finansiell kontroll og ledelsesteknikker. Fra rundt 1920 kom en viktig innovasjon når det gjaldt ledelse av storbedrifter, hvor selskapene Standard Oil og General Motors var pionérer.
Denne formen ble kalt (fler)divisjonalisering eller M-form (multidivisional) i kontrast til 1800-tallets U-form (unidivisional), som var funksjonelt organisert. Flerdivisjonaliseringen ble gjort ut fra produkt, geografi eller marked.
I M-formen hadde man en større grad av desentralisering. Den sentrale enheten som hadde det overordnede ansvar, trakk opp de langsiktige strategiske retningslinjene, men blandet seg lite inn de underliggende divisjonenes daglige drift.
Dette minner om Druckers idéer som ble nevnt i forrige blogg. Den nye organisasjonsformen inneholdt også bedre systemer for å samle inn og registrere informasjon, allokere ressurser og kontrollere virksomhetene. Det sentrale kontoret satte opp hovedmålene, og ble holdt løpende orientert om resultatene i form av månedlige rapporter.
Divisjonalisering spredte seg etter hvert til andre selskaper og dannet grunnlaget for den strategi og struktur som ble kalt den amerikanske storbedriften, og som Alfred Chandler holdt for å innebære et stort konkurransefortrinn framfor andre organiseringsformer.
Fram til 1970-tallet ble andre lands bedrifter av mange anbefalt å ta i bruk den amerikanske storbedriftens måte å organisere på. En bok som kom ut i Europa på 1960-tallet het Den amerikanske utfordring. Hovedpoenget i denne var at dersom de europeiske selskapene ikke tok opp den amerikanske storbedriftsmodellen, ville de framover være håpløst fortapt i konkurransen med USA.
Nasjonale forskjeller i måter å lede bedriftene på
I den typiske engelske bedriften på 1700-tallet var det eierne som selv ledet og organiserte bedriftene. Fagutdannede arbeidere hadde likevel mye å si når det gjaldt ledelse av selve produksjonen. I USA kom arbeiderne på 1800-tallet i en mer underlegen posisjon i forhold til de store selskapene. Det var først på 1930-tallet at de gjennom offentlig lovgivning fikk noen særlig innflytelse der. I Tyskland og Japan gjorde man det på andremåter. Her finner du mer om disse variasjonene:
En ny ledelsesmodell, vitenskapelig arbeidsledelse (scientific management) eller også kalt taylorismen, fikk spesielt stor innvirkning i USA og andre land utover på 1900-tallet. Til og med Lenin i Sovjetunionen skal ha fattet interesse for den. Taylorismen satte et klart skille mellom ledelse og arbeidere, men bygde likevel på at eierne og de ansatte hadde felles interesser. Den hadde som mål å øke produktiviteten, og la vekt på vitenskapelige metoder for rekruttering og arbeidsledelse. Taylorismen gikk inn for formaliserte tester, tidsstudier, overvåking av arbeideren, straff og belønning.
Blant annet med bakgrunn av motstand fra fagforeninger, fikk disse ideene rundt vitenskapelig arbeidsledelse større problemer med å slå gjennom i Storbritannia.
I USA fikk man på slutten av 1920-tallet også en retning kalt Human-Relations-skolen. Den la større vekt på selvstyring og innflytelse på driften som en motiverende faktor for arbeiderne.
Noe av bakgrunnen for den store interesse for styringsmodeller fra 1900-tallet, var nok at det i de store bedriftene under den andre industrielle revolusjon ble etablert et skille mellom eiere og et profesjonelt lederskap. Særlig jernbaneselskapene i USA var tidlig ute med å innføre nye ledelsesformer, men de spredte seg etter hvert også til andre deler av næringslivet.
Det ble utviklet en mer byråkratisk ledelsesmodell. For det første ble det opprettet sentrale enheter for toppledelsen. Der tok man de strategiske beslutninger, som å planlegge og koordinere arbeidet. Toppledelsen involverte seg fra starten vanligvis også i mange operasjonelle dag-til–dag beslutninger. De underliggende enhetene var gjerne funksjonelt inndelt etter produksjon, salg, transport osv. Man tok også i bruk dobbelt bokholderi, og mer avanserte kalkulasjonsmetoder, for eksempel kapitalavskrivning. De store bedriftene søkte også å påvirke markedene gjennom å koordinere og regulere, i stedet for å være avhengig av markedskreftene.
Senere har det blitt utviklet en rekke organisatoriske og styringsmodeller. På 1950-tallet kom organisasjonskonsulenten og professoren Peter F. Drucker (1909–2005) ut med en bok om målstyring. Han hevdet å ha tatt det beste fra taylorismen og Human Relations-skolen. Druckers innfallsvinkel gikk ut på at ledelsen skulle trekke opp mål, og i stor grad overlate til de ansatte å velge og gjennomføre tiltak for å oppnå målene. De skulle så rapportere om de resultater som ble oppnådd i ettertid. De siste 20–30 årene har også en rekke andre styringsmodeller, mange inspirert av Drucker og ikke minst med idéer om økt kvalitet, blitt spredt mellom bedrifter i ulike land.
I Japan hadde zaibatsuene et sentralt kontor av familiemedlemmer. De var også til stede i de andre enhetene, og hjalp til med å koordinere virksomheten der. Etter hvert fikk man her en større grad av desentralisering. Også i Kina spilte familien en viktig rolle i koordineringen av bedriften.
De tyske mandarinene
Mange forskere har vært opptatt av hva som gir bedriftsledere autoritet og legitimitet, og har sammenlignet Tyskland, Storbritannia og USA med hensyn til dette. De har også tatt opp hva som har skjedd etter at man fikk mer kontakt mellom de ulike land når det gjaldt ledelse av bedrifter.
De klassiske tyske mandarinene var en gruppe ledere i den tidligere industrielle fase i Tyskland fra slutten av 1800-tallet. Deres autoritet som ledere bygget på verdier og dannelsestradisjoner i det tyske samfunnet. Etter hvert ble de imidlertid utfordret av den framvoksende arbeiderbevegelsen, de nasjonale stormaktambisjonene og den økonomiske utviklingen generelt. Likevel kom den tyske ledelsestradisjonen også senere seg til å skille seg ut fra den anglo-amerikanske. I Tyskland hadde ingeniører og fagutdanning større betydning, og man la vekt på at lederen måtte være en fagperson.
I den anglo-amerikanske tradisjonen hadde man en profesjonell leder som gjorde karriere ved å klatre i ledelseshierarkiet mellom mange ulike typer av bedrifter. Kunne man lede én bedrift, kunne man også lede andre bedrifter, var ideen her. Denne tradisjonen har også hatt innflytelse i Norge etter andre verdenskrig, brakt til landet etter sigende av den amerikanske konsulenten George Kenning.
I Tyskland var løpebane heller enn karriere et stikkord. Den var i motsetning til karriere mer forutbestemt, og bygget i større grad på ansiennitet. I den tyske middelklassen betydde yrke, stand og nasjon mer enn i USA.
Konvergenstesen sier at ved mer samkvem blir ledelsessystemene i ulike land mer like. Dette var aktuelt på 1950- og 60-tallet gjennom at de amerikanske ledelsestradisjonene ble spredt til Europa, blant annet gjennom Marshall-hjelpen. Senere har man også stilt spørsmålstegn ved om den amerikanske tradisjonen var så overlegen på alle punkter, og man har pekt på fordeler ved andre måter å lede bedrifter på.
En ny ledelsesmodell, vitenskapelig arbeidsledelse (scientific management) eller også kalt taylorismen, fikk spesielt stor innvirkning i USA og andre land utover på 1900-tallet. Til og med Lenin i Sovjetunionen skal ha fattet interesse for den. Taylorismen satte et klart skille mellom ledelse og arbeidere, men bygde likevel på at eierne og de ansatte hadde felles interesser. Den hadde som mål å øke produktiviteten, og la vekt på vitenskapelige metoder for rekruttering og arbeidsledelse. Taylorismen gikk inn for formaliserte tester, tidsstudier, overvåking av arbeideren, straff og belønning.
Blant annet med bakgrunn av motstand fra fagforeninger, fikk disse ideene rundt vitenskapelig arbeidsledelse større problemer med å slå gjennom i Storbritannia.
I USA fikk man på slutten av 1920-tallet også en retning kalt Human-Relations-skolen. Den la større vekt på selvstyring og innflytelse på driften som en motiverende faktor for arbeiderne.
Noe av bakgrunnen for den store interesse for styringsmodeller fra 1900-tallet, var nok at det i de store bedriftene under den andre industrielle revolusjon ble etablert et skille mellom eiere og et profesjonelt lederskap. Særlig jernbaneselskapene i USA var tidlig ute med å innføre nye ledelsesformer, men de spredte seg etter hvert også til andre deler av næringslivet.
Det ble utviklet en mer byråkratisk ledelsesmodell. For det første ble det opprettet sentrale enheter for toppledelsen. Der tok man de strategiske beslutninger, som å planlegge og koordinere arbeidet. Toppledelsen involverte seg fra starten vanligvis også i mange operasjonelle dag-til–dag beslutninger. De underliggende enhetene var gjerne funksjonelt inndelt etter produksjon, salg, transport osv. Man tok også i bruk dobbelt bokholderi, og mer avanserte kalkulasjonsmetoder, for eksempel kapitalavskrivning. De store bedriftene søkte også å påvirke markedene gjennom å koordinere og regulere, i stedet for å være avhengig av markedskreftene.
Senere har det blitt utviklet en rekke organisatoriske og styringsmodeller. På 1950-tallet kom organisasjonskonsulenten og professoren Peter F. Drucker (1909–2005) ut med en bok om målstyring. Han hevdet å ha tatt det beste fra taylorismen og Human Relations-skolen. Druckers innfallsvinkel gikk ut på at ledelsen skulle trekke opp mål, og i stor grad overlate til de ansatte å velge og gjennomføre tiltak for å oppnå målene. De skulle så rapportere om de resultater som ble oppnådd i ettertid. De siste 20–30 årene har også en rekke andre styringsmodeller, mange inspirert av Drucker og ikke minst med idéer om økt kvalitet, blitt spredt mellom bedrifter i ulike land.
I Japan hadde zaibatsuene et sentralt kontor av familiemedlemmer. De var også til stede i de andre enhetene, og hjalp til med å koordinere virksomheten der. Etter hvert fikk man her en større grad av desentralisering. Også i Kina spilte familien en viktig rolle i koordineringen av bedriften.
De tyske mandarinene
Mange forskere har vært opptatt av hva som gir bedriftsledere autoritet og legitimitet, og har sammenlignet Tyskland, Storbritannia og USA med hensyn til dette. De har også tatt opp hva som har skjedd etter at man fikk mer kontakt mellom de ulike land når det gjaldt ledelse av bedrifter.
De klassiske tyske mandarinene var en gruppe ledere i den tidligere industrielle fase i Tyskland fra slutten av 1800-tallet. Deres autoritet som ledere bygget på verdier og dannelsestradisjoner i det tyske samfunnet. Etter hvert ble de imidlertid utfordret av den framvoksende arbeiderbevegelsen, de nasjonale stormaktambisjonene og den økonomiske utviklingen generelt. Likevel kom den tyske ledelsestradisjonen også senere seg til å skille seg ut fra den anglo-amerikanske. I Tyskland hadde ingeniører og fagutdanning større betydning, og man la vekt på at lederen måtte være en fagperson.
I den anglo-amerikanske tradisjonen hadde man en profesjonell leder som gjorde karriere ved å klatre i ledelseshierarkiet mellom mange ulike typer av bedrifter. Kunne man lede én bedrift, kunne man også lede andre bedrifter, var ideen her. Denne tradisjonen har også hatt innflytelse i Norge etter andre verdenskrig, brakt til landet etter sigende av den amerikanske konsulenten George Kenning.
I Tyskland var løpebane heller enn karriere et stikkord. Den var i motsetning til karriere mer forutbestemt, og bygget i større grad på ansiennitet. I den tyske middelklassen betydde yrke, stand og nasjon mer enn i USA.
Konvergenstesen sier at ved mer samkvem blir ledelsessystemene i ulike land mer like. Dette var aktuelt på 1950- og 60-tallet gjennom at de amerikanske ledelsestradisjonene ble spredt til Europa, blant annet gjennom Marshall-hjelpen. Senere har man også stilt spørsmålstegn ved om den amerikanske tradisjonen var så overlegen på alle punkter, og man har pekt på fordeler ved andre måter å lede bedrifter på.
Et rammeverk for etisk arbeid
Hovedframgangsmåten er å ta utgangspunkt i ulike etiske perspektiver, og anvende disse på den spesifikke situasjonen som vi skal studere. Følgende forhold bør tas hensyn til:
1. Gjenkjenne et etisk spørsmål
Finne ut om det er noe galt, i forhold til personer eller grupper? Kan sitasjonen være skadelig for samfunnet? Går disse problemene ut over det juridiske eller institusjonelle? Har det å gjøre med respekt for folks verdighet, grunnleggende rettigheter og håp om en bedre framtid å gjøre?
2. Innhente fakta i saken
Hva er de relevante fakta? Hva er ukjent? Hvilke individer eller grupper har spesielle interesser eller behov i denne saken?
3. Evaluere saken ut fra de ulike etiske prinsipper
Poenget er å belyse den fra ulike ståsteder, ikke å finne om ett prinsipp er bedre enn de andre.
- De utilitaristiske tilnærmingene vil se på hvilke løsninger som kan gi størst nytte eller minst skade for samfunnet. Du bør prøve å tenke over hvordan ulike hensyn kan veies mot hverandre, og i hvilken grad en nyttetilnærming vil gå ut over hensynet til rettigheter og rettferdighet.
- Rettighetstilnærming ser spesielt på om juridiske og moralske rettigheter blir overholdt. Når det gjelder moralske rettigheter, kan for eksempel Kants etikk være relevant. Andre spørsmål er i hvilke grad positive eller negative rettigheter kan anses som aktuelle? Du må også finne ut om kontraktsmessige rettigheter er involvert.
- Saken kan også ses ut fra en rettferdighetstilnærming. Du kan finne ut om hvilke type rettferdighet som ville være forenlig med din løsning, for eksempel egalitarisme, kapitalistisk, sosialistisk, libertariansk eller Rawls sitt rettferdighetsprinsipp?
- Det kan også være aktuelt å se saken ut fra en omsorgstilnærming. Hvilken løsning ville best hjelpe alle i å delta mer fullt og helt i det livet vi deler med andre nært oss i samfunnet?
- Du kan også evaluere løsningen ut fra en dydsetikk. Hva slags dyder eller mangel på sådanne ser ut til ligge bak aktørens handlinger. Er det strukturelle forhold som kan gi uheldige effekter på adferden?
4. Ta en avgjørelse og teste den
Gitt alle alternativer, hvilken av disse tilnærmingene er det best å ta? Om du fortalte noen du respekterte om hvorfor du valgte ditt alternativ, hva ville personen si? Om du skulle forklare deg på TV, ville du være komfortabel med dette?
5. Handle og reflektere over avgjørelsen senere
Nå må du implementere handlingen. Hvorfor gikk det som det gikk for alle? Om du ville handlet om igjen, hva ville du da gjøre?
1. Gjenkjenne et etisk spørsmål
Finne ut om det er noe galt, i forhold til personer eller grupper? Kan sitasjonen være skadelig for samfunnet? Går disse problemene ut over det juridiske eller institusjonelle? Har det å gjøre med respekt for folks verdighet, grunnleggende rettigheter og håp om en bedre framtid å gjøre?
2. Innhente fakta i saken
Hva er de relevante fakta? Hva er ukjent? Hvilke individer eller grupper har spesielle interesser eller behov i denne saken?
3. Evaluere saken ut fra de ulike etiske prinsipper
Poenget er å belyse den fra ulike ståsteder, ikke å finne om ett prinsipp er bedre enn de andre.
- De utilitaristiske tilnærmingene vil se på hvilke løsninger som kan gi størst nytte eller minst skade for samfunnet. Du bør prøve å tenke over hvordan ulike hensyn kan veies mot hverandre, og i hvilken grad en nyttetilnærming vil gå ut over hensynet til rettigheter og rettferdighet.
- Rettighetstilnærming ser spesielt på om juridiske og moralske rettigheter blir overholdt. Når det gjelder moralske rettigheter, kan for eksempel Kants etikk være relevant. Andre spørsmål er i hvilke grad positive eller negative rettigheter kan anses som aktuelle? Du må også finne ut om kontraktsmessige rettigheter er involvert.
- Saken kan også ses ut fra en rettferdighetstilnærming. Du kan finne ut om hvilke type rettferdighet som ville være forenlig med din løsning, for eksempel egalitarisme, kapitalistisk, sosialistisk, libertariansk eller Rawls sitt rettferdighetsprinsipp?
- Det kan også være aktuelt å se saken ut fra en omsorgstilnærming. Hvilken løsning ville best hjelpe alle i å delta mer fullt og helt i det livet vi deler med andre nært oss i samfunnet?
- Du kan også evaluere løsningen ut fra en dydsetikk. Hva slags dyder eller mangel på sådanne ser ut til ligge bak aktørens handlinger. Er det strukturelle forhold som kan gi uheldige effekter på adferden?
4. Ta en avgjørelse og teste den
Gitt alle alternativer, hvilken av disse tilnærmingene er det best å ta? Om du fortalte noen du respekterte om hvorfor du valgte ditt alternativ, hva ville personen si? Om du skulle forklare deg på TV, ville du være komfortabel med dette?
5. Handle og reflektere over avgjørelsen senere
Nå må du implementere handlingen. Hvorfor gikk det som det gikk for alle? Om du ville handlet om igjen, hva ville du da gjøre?
Faser i arbeidet med å skrive en etisk tekst
Fortolkningsfasen
Du må lese oppgaveteksten og eventuelt caset grundig. Prøv å tenke gjennom hva det egentlig spørres om. Du kan gjerne ha en idédugnad på nettet om dette. Det er viktig å få alle begreper avklart så raskt som mulig.
Datainnsamlingsfasen
Stoff finner du i lærebøker, aviser, tidsskrifter og på nettet. Legg vekt på nøyaktige kildehenvisninger, forhold deg kritisk til kilder, også det du tar fra nettet. Vær oppmerksom på at en sak kan ses fra flere sider, og at de ulike aktørene kan ha sine egne interesser i vinklingen. Dagsaviser kan overdrive eller forenkle for å vekke interessen og kjøpslysten.
Utskrivningsfasen
Her må det reflekteres og du må trekke konklusjoner, og deretter skrive ut teksten. Reflektere betyr å overveie, tenke over på en nøktern måte.
Du må lese oppgaveteksten og eventuelt caset grundig. Prøv å tenke gjennom hva det egentlig spørres om. Du kan gjerne ha en idédugnad på nettet om dette. Det er viktig å få alle begreper avklart så raskt som mulig.
Datainnsamlingsfasen
Stoff finner du i lærebøker, aviser, tidsskrifter og på nettet. Legg vekt på nøyaktige kildehenvisninger, forhold deg kritisk til kilder, også det du tar fra nettet. Vær oppmerksom på at en sak kan ses fra flere sider, og at de ulike aktørene kan ha sine egne interesser i vinklingen. Dagsaviser kan overdrive eller forenkle for å vekke interessen og kjøpslysten.
Utskrivningsfasen
Her må det reflekteres og du må trekke konklusjoner, og deretter skrive ut teksten. Reflektere betyr å overveie, tenke over på en nøktern måte.
Ulike rettferdighetsprinsipper
Egalitær rettferdighet
For det første har vi det som kalles egalitær rettferdighet. Den vektlegger at alle skal behandles likt, og har rett til de samme goder. Det vises til den amerikanske uavhengighetserklæring som sier at alle mennesker er født like, og har visse umistelige rettigheter. Noen innenfor denne retningen skiller mellom politisk og økonomisk likhet.
Mange er begeistret for disse prinsippene, men retningen er også blitt kritisert for å ignorere at vi faktisk er ulike. Hvis alle konsekvent skulle behandles likt, vil dette være problematisk. De beste vil ikke anstrenge seg. Personer med helseproblemer skulle ikke få mer enn friske, selv om de første trenger mer.
Kapitalistisk rettferdighetsprinsipp
For det andre har man det som kalles et kapitalistisk rettferdighetsprinsipp. Det går på at det er rettferdig at man får etter hva man yter, et prinsipp som ofte benyttes i lønnssystemer i USA, ifølge Velasquez. Dette har også vært knyttet til en puritansk etikk, at Gud belønner den som arbeider hardt, jf. Max Webers protestantiske etikk nevnt i første studieenhet.
Man kan imidlertid diskutere rettferdigheten i at for eksempel fotballspillere og andre bør betales mer enn dyktige leger. Dette prinsippet har også vært kritisert for å skape en atmosfære av uheldig konkurranse og lite samarbeid.
Sosialistisk likhetsprinsipp
En tredje likhetsprinsipp er sosialisme, slik det ifølge Velasquez ble foreslått av Louis Blanc (1811–82), Karl Marx (1818–83) og V. I. Lenin (1870–1924). Det går ut at mennesket vil realisere seg gjennom å yte i henhold til sine evner, men bør få etter sine behov.
Kritikken har imidlertid vært at mangelen på sammenheng mellom det man yter, og det man mottar kan føre til latskap, og dermed lavere produktivitet i økonomien. Det vil også gå utover individets frihet, dersom den dyktige blir tvunget til å yte mye, uten å få mer enn andre. Motkritikken fra sosialistisk hold har vært at de trekk ved mennesket som hindrer et sosialistisk samarbeid, er innlærte og ikke naturlige egenskaper.
Libertariansk rettferdighetsprinsipp
Det fjerde rettferdighetsprinsippet som Velasquez nevner, er det han kaller libertariansk. En representant for dette var amerikaneren Robert Nozick (1938–2002). I dette prinsippet legges det stor vekt på å unngå tvangsinngrep i individenes frihet. Folk må fritt kunne gjøre hva de vil med produktet av eget arbeid og sin egen eiendom. De må også fritt kunne selge og kjøpe i markedene.
Denne retningen er blitt kritisert for å ikke å gå ordentlig inn på hvilke konsekvenser disse frihetene kan få for andre. Hvis for eksempel en bedrift skal ha frihet til å benytte sin eiendom til å forurense luften, vil dette gå ut over andres frihet til å puste i ren luft, skriver Velasquez.
For det første har vi det som kalles egalitær rettferdighet. Den vektlegger at alle skal behandles likt, og har rett til de samme goder. Det vises til den amerikanske uavhengighetserklæring som sier at alle mennesker er født like, og har visse umistelige rettigheter. Noen innenfor denne retningen skiller mellom politisk og økonomisk likhet.
Mange er begeistret for disse prinsippene, men retningen er også blitt kritisert for å ignorere at vi faktisk er ulike. Hvis alle konsekvent skulle behandles likt, vil dette være problematisk. De beste vil ikke anstrenge seg. Personer med helseproblemer skulle ikke få mer enn friske, selv om de første trenger mer.
Kapitalistisk rettferdighetsprinsipp
For det andre har man det som kalles et kapitalistisk rettferdighetsprinsipp. Det går på at det er rettferdig at man får etter hva man yter, et prinsipp som ofte benyttes i lønnssystemer i USA, ifølge Velasquez. Dette har også vært knyttet til en puritansk etikk, at Gud belønner den som arbeider hardt, jf. Max Webers protestantiske etikk nevnt i første studieenhet.
Man kan imidlertid diskutere rettferdigheten i at for eksempel fotballspillere og andre bør betales mer enn dyktige leger. Dette prinsippet har også vært kritisert for å skape en atmosfære av uheldig konkurranse og lite samarbeid.
Sosialistisk likhetsprinsipp
En tredje likhetsprinsipp er sosialisme, slik det ifølge Velasquez ble foreslått av Louis Blanc (1811–82), Karl Marx (1818–83) og V. I. Lenin (1870–1924). Det går ut at mennesket vil realisere seg gjennom å yte i henhold til sine evner, men bør få etter sine behov.
Kritikken har imidlertid vært at mangelen på sammenheng mellom det man yter, og det man mottar kan føre til latskap, og dermed lavere produktivitet i økonomien. Det vil også gå utover individets frihet, dersom den dyktige blir tvunget til å yte mye, uten å få mer enn andre. Motkritikken fra sosialistisk hold har vært at de trekk ved mennesket som hindrer et sosialistisk samarbeid, er innlærte og ikke naturlige egenskaper.
Libertariansk rettferdighetsprinsipp
Det fjerde rettferdighetsprinsippet som Velasquez nevner, er det han kaller libertariansk. En representant for dette var amerikaneren Robert Nozick (1938–2002). I dette prinsippet legges det stor vekt på å unngå tvangsinngrep i individenes frihet. Folk må fritt kunne gjøre hva de vil med produktet av eget arbeid og sin egen eiendom. De må også fritt kunne selge og kjøpe i markedene.
Denne retningen er blitt kritisert for å ikke å gå ordentlig inn på hvilke konsekvenser disse frihetene kan få for andre. Hvis for eksempel en bedrift skal ha frihet til å benytte sin eiendom til å forurense luften, vil dette gå ut over andres frihet til å puste i ren luft, skriver Velasquez.
Rettighetsetikk
I en slik etikk vil moralsk adferd være å handle ut fra egne og andres rettigheter. Velasquez beskriver ulike rettigheter som du bør kjenne til.
-Juridiske rettigheter er pålagt en fra lovsystemet, mens moralske rettigheter er noe alle har, i kraft av være mennesker.
-Negative rettigheter betyr at andre har plikt til ikke å blande seg inn i visse aktiviteter hos andre, for eksempel at en arbeidsgiver ikke skal blande seg inn i sine ansattes privatliv.
-Positive rettigheter betyr at vi har plikt til å sørge for at andre får tilgang til goder, for eksempel rett til arbeid, utdannelse osv.
-Kontraktsmessige rettigheter er resultatet av avtaler som inngås mellom bestemte personer.
-Økonomiske liberalister har tradisjonelt lagt vekt på de negative rettigheter i form av frihet til å operere i markedene, mens tilhengere av velferdsstatspolitikk har understreket positive rettigheter som at samfunnet må sikre den enkelte borger jobb, utdannelse, husvære, helse og andre fundamentale goder, se mer i studieenhet fem om dette.
-Juridiske rettigheter er pålagt en fra lovsystemet, mens moralske rettigheter er noe alle har, i kraft av være mennesker.
-Negative rettigheter betyr at andre har plikt til ikke å blande seg inn i visse aktiviteter hos andre, for eksempel at en arbeidsgiver ikke skal blande seg inn i sine ansattes privatliv.
-Positive rettigheter betyr at vi har plikt til å sørge for at andre får tilgang til goder, for eksempel rett til arbeid, utdannelse osv.
-Kontraktsmessige rettigheter er resultatet av avtaler som inngås mellom bestemte personer.
-Økonomiske liberalister har tradisjonelt lagt vekt på de negative rettigheter i form av frihet til å operere i markedene, mens tilhengere av velferdsstatspolitikk har understreket positive rettigheter som at samfunnet må sikre den enkelte borger jobb, utdannelse, husvære, helse og andre fundamentale goder, se mer i studieenhet fem om dette.
Omsorgsetikk
En bedriftsleder kan for eksempel føle et spesielt ansvar for å hjelpe sine egne ansatte i en krisesituasjon. Les i Velasquez om Maiden Mills, der bedriftseieren bygget fabrikken opp igjen på stedet etter en brann, fordi han følte seg moralsk forpliktet til gi noe igjen til sine ansatte og til lokalsamfunnet. Ut fra en slik etikk, vil man først og fremst ta vare på individene rundt seg, samt på lokalsamfunnets tradisjoner, kultur, historie og andre verdier som en setter høyt i sitt nærområde.
Omsorgsetikk er blitt kritisert for å diskriminere mellom ulike grupper og personer, noe som kan skape konflikter. Vi tar mer hensyn til de som står oss nært enn de som er fjernere fra oss, men som likevel kan ha et større behov for støtte. Det har vært hevdet at et for sterkt engasjement og omsorg for de som står oss nært, kan skape utbrenthet.
Omsorgsetikk er blitt kritisert for å diskriminere mellom ulike grupper og personer, noe som kan skape konflikter. Vi tar mer hensyn til de som står oss nært enn de som er fjernere fra oss, men som likevel kan ha et større behov for støtte. Det har vært hevdet at et for sterkt engasjement og omsorg for de som står oss nært, kan skape utbrenthet.
Nytte–kostnadsanalyse
Nytte–kostnadsanalyse er en mye brukt økonomisk beregningsmetode for å finne ut hva som er mest gunstige samfunnsøkonomiske tiltak. Den finner priser på alle nyttevirkninger, og alle kostnadene av samfunnsmessige tiltak. Det alternativ som gir høyest nettogevinst skal da velges. Dette brukes innen offentlig sektor, for eksempel for å beregne nytten av å bygge veier, jernbane osv. Metodene for å beregne nytte er å søke å avsløre hva folk er villig til å betale for å få disse godene, eller for å unngå ulemper. Man kan observere adferd, benytte markedspriser eller gjøre spørreundersøkelser.
I nytte–kostnadsanalyse må man vurdere prisen på liv, på goder som rent miljø, innspart reisetid for noen, og ulemper i form av støy og forurensing for andre grupper. Les i Velasquez' artikkel om Fords bilmodell Pinto, som hadde fundamentale sikkerhetsmessige svakheter. Ford regnet seg fram til at bilen likevel måtte kunne selges, ved å sette en pris på de ekstra menneskelivene som kunne gå tapt, om den ble tatt i bruk uten å rette opp de sikkerhetsmessige svakhetene. Kritikken og motkrikken mot nytte–kostnadsanalyse følger det som er sagt om utilitarismen ovenfor.
I nytte–kostnadsanalyse må man vurdere prisen på liv, på goder som rent miljø, innspart reisetid for noen, og ulemper i form av støy og forurensing for andre grupper. Les i Velasquez' artikkel om Fords bilmodell Pinto, som hadde fundamentale sikkerhetsmessige svakheter. Ford regnet seg fram til at bilen likevel måtte kunne selges, ved å sette en pris på de ekstra menneskelivene som kunne gå tapt, om den ble tatt i bruk uten å rette opp de sikkerhetsmessige svakhetene. Kritikken og motkrikken mot nytte–kostnadsanalyse følger det som er sagt om utilitarismen ovenfor.
Utilitarisme
Jeremy Bentham anså gode tiltak som de som ville øke den samlede nytten (behovstilfredsstillelsen) hos befolkningen, og dårlige tiltak de som ville øke plagene eller smertene.
Bentham skilte ikke mellom verdien av ulike nytelser. John Stuart Mill vurderte imidlertid visse nytelser høyere enn andre, for eksempel det å lese poesi i forhold til spill.
Noen utilitarister skiller mellom såkalte nødvendigheter (needs), og det man ellers ønsker seg (wants). Noen versjoner av denne etikken vurderer nytte og smertevirkninger ulikt, slik at for eksempel en reduksjon i smerte veier tyngre enn en økning i nytte. For en utilitarist er det altså handlinger som gjør forholdet mellom nytte og smerte for samfunnsborgerne høyest mulig som er etisk gode. Tiltak som samtidig øker nytten og reduserer smerten, kan ses som å ha dobbel nyttebringende effekt.
Nytteetikken er kritisert for å se bort fra at ikke alt kan måles og avveies mot hverandre, fordi det finnes ukrenkelige regler og normer for adferd i samfunnet som man ikke kan bryte. Til dette har utilitaristene innvendt at der hvor måling er vanskelig, kan man supplere med kvalitative vurderinger og common sense.
Common-sense etisk pluralisme er en betegnelse for en etikk som kombinerer flere ulike etiske prinsipper.
Utilitarismen er også blitt kritisert for at dens konsekvens vil være er å sette «prislapp» på for eksempel et menneskeliv. Til sitt forsvar peker utilitaristene på at vi faktisk mange ganger implisitt gjør dette. For eksempel når vi bestemmer hvilke beløp som skal anvendes til trafikksikkerhet, helsevesen osv.
Den er også kritisert for ikke å ta hensyn til to typer av moralske spørsmål, nemlig de som har med retter og rettferdighet å gjøre. Les og vurder eksemplet om arvingen til den kjemiske fabrikken i Velasquez. Han antyder der at en utilitaristisk etikk kunne rettferdiggjøre drap på den syke onkelen, dersom dette var lønnsomt for samfunnet. Dette ville da være i strid med en av de mest fundamentale rettigheter som et individ har, nemlig retten til å leve. Utilitarismen kunne også rettferdiggjøre et system som betaler lave lønninger til én gruppe mennesker, dersom dette var til fordel for flertallet i samfunnet. Se her Velasquez sitt eksempel om jordbruksarbeidere som fikk lønninger på eksistensminimum.
Utilitaristene avviser slike påstander. De peker på at en regelorientert utilitarisme erkjenner at ikke alt kan måles og at noen formål må verdsettes høyere enn andre. Motstanderne av utilitarisme hevder imidlertid at dette ikke rokker ved det fundamentale prinsippet, nemlig at utilitarismen alltid vil sette et mål på nytten av ulike handlinger, kortsiktig eller langsiktig, og deretter regne seg fram til hva som er mest lønnsomt å gjøre.
Bentham skilte ikke mellom verdien av ulike nytelser. John Stuart Mill vurderte imidlertid visse nytelser høyere enn andre, for eksempel det å lese poesi i forhold til spill.
Noen utilitarister skiller mellom såkalte nødvendigheter (needs), og det man ellers ønsker seg (wants). Noen versjoner av denne etikken vurderer nytte og smertevirkninger ulikt, slik at for eksempel en reduksjon i smerte veier tyngre enn en økning i nytte. For en utilitarist er det altså handlinger som gjør forholdet mellom nytte og smerte for samfunnsborgerne høyest mulig som er etisk gode. Tiltak som samtidig øker nytten og reduserer smerten, kan ses som å ha dobbel nyttebringende effekt.
Nytteetikken er kritisert for å se bort fra at ikke alt kan måles og avveies mot hverandre, fordi det finnes ukrenkelige regler og normer for adferd i samfunnet som man ikke kan bryte. Til dette har utilitaristene innvendt at der hvor måling er vanskelig, kan man supplere med kvalitative vurderinger og common sense.
Common-sense etisk pluralisme er en betegnelse for en etikk som kombinerer flere ulike etiske prinsipper.
Utilitarismen er også blitt kritisert for at dens konsekvens vil være er å sette «prislapp» på for eksempel et menneskeliv. Til sitt forsvar peker utilitaristene på at vi faktisk mange ganger implisitt gjør dette. For eksempel når vi bestemmer hvilke beløp som skal anvendes til trafikksikkerhet, helsevesen osv.
Den er også kritisert for ikke å ta hensyn til to typer av moralske spørsmål, nemlig de som har med retter og rettferdighet å gjøre. Les og vurder eksemplet om arvingen til den kjemiske fabrikken i Velasquez. Han antyder der at en utilitaristisk etikk kunne rettferdiggjøre drap på den syke onkelen, dersom dette var lønnsomt for samfunnet. Dette ville da være i strid med en av de mest fundamentale rettigheter som et individ har, nemlig retten til å leve. Utilitarismen kunne også rettferdiggjøre et system som betaler lave lønninger til én gruppe mennesker, dersom dette var til fordel for flertallet i samfunnet. Se her Velasquez sitt eksempel om jordbruksarbeidere som fikk lønninger på eksistensminimum.
Utilitaristene avviser slike påstander. De peker på at en regelorientert utilitarisme erkjenner at ikke alt kan måles og at noen formål må verdsettes høyere enn andre. Motstanderne av utilitarisme hevder imidlertid at dette ikke rokker ved det fundamentale prinsippet, nemlig at utilitarismen alltid vil sette et mål på nytten av ulike handlinger, kortsiktig eller langsiktig, og deretter regne seg fram til hva som er mest lønnsomt å gjøre.
Pliktetikk ( deontologi)
Kants utgangspunkt var at moralske handlinger måtte være av en slik natur at de kunne fungere som allmenne lover i samfunnet (det kategoriske imperativ).
Det å stjele er et eksempel på noe som ikke kunne dannet grunnlag for en allmenn lov. Dette fordi hvis alle skulle stjålet, ville eiendom blitt et meningsløst begrep, og da kunne man heller ikke stjele. For at det i det hele tatt skulle vært mulig å stjele, måtte man forutsette at ikke alle gjorde det, og i så fall hadde den som stjal satt seg selv opp som unntaket fra en regel, og som sådan hadde han handlet umoralsk.
Et annet eksempel er en lærer som ut fra en personlig vurdering om hva som er rettferdig, ønsker å gi en student en bedre karakter enn eksamensresultatet skulle tilsi. Hvis slike handlinger ble en allmenn lov, ville sannsynligvis urettferdigheten øke, og karaktersystemet som bygget på de faktiske resultater til slutt bryte sammen.
En annen versjon av det kategoriske imperativ er at man ikke skal behandle seg selv og sine medmennesker kun som et middel, men også som et mål i seg selv. Dette kan være relevant som et utgangspunkt for en analyse av samspillet mellom bedriftslederne og de ansatte.
En kritikk mot Kant har vært at hans etikk er vanskelig å anvende i praksis. Ulike kategoriske imperativer komme i konflikt med hverandre, for eksempel det å tale sant, og å redde liv. Noen har forsøkt å lage hierarkier av plikter, men det har vist seg å være problematisk å lage et konsistent system for dette.
Det å stjele er et eksempel på noe som ikke kunne dannet grunnlag for en allmenn lov. Dette fordi hvis alle skulle stjålet, ville eiendom blitt et meningsløst begrep, og da kunne man heller ikke stjele. For at det i det hele tatt skulle vært mulig å stjele, måtte man forutsette at ikke alle gjorde det, og i så fall hadde den som stjal satt seg selv opp som unntaket fra en regel, og som sådan hadde han handlet umoralsk.
Et annet eksempel er en lærer som ut fra en personlig vurdering om hva som er rettferdig, ønsker å gi en student en bedre karakter enn eksamensresultatet skulle tilsi. Hvis slike handlinger ble en allmenn lov, ville sannsynligvis urettferdigheten øke, og karaktersystemet som bygget på de faktiske resultater til slutt bryte sammen.
En annen versjon av det kategoriske imperativ er at man ikke skal behandle seg selv og sine medmennesker kun som et middel, men også som et mål i seg selv. Dette kan være relevant som et utgangspunkt for en analyse av samspillet mellom bedriftslederne og de ansatte.
En kritikk mot Kant har vært at hans etikk er vanskelig å anvende i praksis. Ulike kategoriske imperativer komme i konflikt med hverandre, for eksempel det å tale sant, og å redde liv. Noen har forsøkt å lage hierarkier av plikter, men det har vist seg å være problematisk å lage et konsistent system for dette.
Dydsetikk
En dyd defineres av Velasquez i pensum som en tilegnet og personlig egenskap, som viser seg gjennom en persons stabile adferd. En dyd kan for eksempel være ærlighet. Dyder skal gjøre oss i stand til å virkeliggjøre det gode. De er ikke bare et middel, men også et mål i seg selv.
Dydsetikken ble utviklet allerede i det gamle Hellas med filosofen Aristoteles (384–322 f. Kr) som en viktig representant. Han la stor vekt på fornuften som rettesnor for våre liv. Aristoteles er også kjent for det syn at man ofte bør velge det han kalte «den gyldne middelvei». For eksempel burde man ikke være verken for dumdristig eller feig.
Dydsetikken er aktørbasert. Den konsentrer seg særlig om hvordan mennesket bør være, og ikke om dets handlinger. Det som bestemmer om et menneske er godt eller dydig, er dets personlige egenskaper. De fire greske kardinaldydene var mot, rettferdighet, visdom og måtehold. Vær imidlertid oppmerksom på at våre betegnelser for dydene ikke nødvendigvis er helt det like det filosofene i Hellas forsto med dem.
Senere kom den katolske kirken med tre teologiske dyder. Det var tro, håp og kjærlighet. Ifølge Thomas Aquinas (1225–1274) var det å følge disse tre dydene en nødvendig forutsetning for å leve i harmoni med Gud.
Dydsetikken er opptatt av hva som er nødvendig for å leve et godt liv. Som personer må vi utvikle disse dydene og unngå laster. Vi vil da også kunne bli gode rollemodeller for andre. Samfunnets institusjonelle ordninger må bygge opp om dydene. Det må for eksempel ikke utvikles mekanismer i det finansielle system som skaper grådighet, styringsmessige systemer som skaper pulverisering av ansvar, eller støtteordninger som skaper lathet og avhengighet av staten.
Dydsetikken har vært kritisert for at den konsentrer seg om personene, og ikke sier så mye om hvilke handlinger som i seg selv er riktige eller gale.
Dydsetikken ble utviklet allerede i det gamle Hellas med filosofen Aristoteles (384–322 f. Kr) som en viktig representant. Han la stor vekt på fornuften som rettesnor for våre liv. Aristoteles er også kjent for det syn at man ofte bør velge det han kalte «den gyldne middelvei». For eksempel burde man ikke være verken for dumdristig eller feig.
Dydsetikken er aktørbasert. Den konsentrer seg særlig om hvordan mennesket bør være, og ikke om dets handlinger. Det som bestemmer om et menneske er godt eller dydig, er dets personlige egenskaper. De fire greske kardinaldydene var mot, rettferdighet, visdom og måtehold. Vær imidlertid oppmerksom på at våre betegnelser for dydene ikke nødvendigvis er helt det like det filosofene i Hellas forsto med dem.
Senere kom den katolske kirken med tre teologiske dyder. Det var tro, håp og kjærlighet. Ifølge Thomas Aquinas (1225–1274) var det å følge disse tre dydene en nødvendig forutsetning for å leve i harmoni med Gud.
Dydsetikken er opptatt av hva som er nødvendig for å leve et godt liv. Som personer må vi utvikle disse dydene og unngå laster. Vi vil da også kunne bli gode rollemodeller for andre. Samfunnets institusjonelle ordninger må bygge opp om dydene. Det må for eksempel ikke utvikles mekanismer i det finansielle system som skaper grådighet, styringsmessige systemer som skaper pulverisering av ansvar, eller støtteordninger som skaper lathet og avhengighet av staten.
Dydsetikken har vært kritisert for at den konsentrer seg om personene, og ikke sier så mye om hvilke handlinger som i seg selv er riktige eller gale.
Hvordan vil CSR utvikle seg videre?
Ifølge Economist vil det framover bli en stadig større interesse for CSR. Vi ser også at ledere i næringslivet samles til globale konferanser om hva man for eksempel bør gjøre for å redusere karbonutslippene. Investorene vil i stadig større grad vurdere kvaliteten på en bedrift ut fra dens aktiviteter for å fremme CSR.
Et interessant eksempel er det norske pensjonsfondet som har investert i mange tusen selskaper over hele verden. Finansdepartementet har opprettet et råd som skal vurdere de etiske sidene ved investeringsvirksomheten. Dersom selskapene eller deres underleverandører opptrer uetisk, for eksempel ved barnearbeid, kan fondet trekke ut sine investeringer. Dilemmaet er likevel at man da mister den innflytelsen som man kan få gjennom å utøve press på de selskapene der man har eierinteresser.
Ifølge Economist vil de store bedriftene gå foran de neste årene, men etterhvert vil også mindre sosiale entreprenører skape innovasjoner som kommer til å utdatere annen virksomhet. Man vil også se at det oppstår mange nye nettverksrelasjoner mellom konkurrenter, mellom bedrifter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, frivillige organisasjoner, nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner.
CSR vil bli mer integrert i den øvrige virksomheten. Man vil gå fra prat til mer handling. Et viktig trekk ved dette er utvikling og bruk av standarder, sertifiseringsordninger, overvåking og rapportering for å dokumentere og vurdere hva som faktisk oppnås.
Et interessant eksempel er det norske pensjonsfondet som har investert i mange tusen selskaper over hele verden. Finansdepartementet har opprettet et råd som skal vurdere de etiske sidene ved investeringsvirksomheten. Dersom selskapene eller deres underleverandører opptrer uetisk, for eksempel ved barnearbeid, kan fondet trekke ut sine investeringer. Dilemmaet er likevel at man da mister den innflytelsen som man kan få gjennom å utøve press på de selskapene der man har eierinteresser.
Ifølge Economist vil de store bedriftene gå foran de neste årene, men etterhvert vil også mindre sosiale entreprenører skape innovasjoner som kommer til å utdatere annen virksomhet. Man vil også se at det oppstår mange nye nettverksrelasjoner mellom konkurrenter, mellom bedrifter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, frivillige organisasjoner, nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner.
CSR vil bli mer integrert i den øvrige virksomheten. Man vil gå fra prat til mer handling. Et viktig trekk ved dette er utvikling og bruk av standarder, sertifiseringsordninger, overvåking og rapportering for å dokumentere og vurdere hva som faktisk oppnås.
Bør samfunnet inndeles i moralske sfærer?
En bekymring har vært at økonomisk tankegang og logikk kan spre seg til, og så å si forgifte andre deler av samfunnet. Den tyske filosofen Jürgen Habermas (født 1929) skiller mellom livsverden og system. Livsverden er det sted hvor normer og mening utvikles og tas vare på. Staten og markedet representerer systemet, og der er det formålsrasjonaliteten som dominerer. Habermas så for seg at formålsrasjonaliteten fra systemet hadde bredt seg til andre sosiale sfærer, for eksempel i familien, og dette medførte at vi begynte å oppføre oss på samme måte her som i markedet. Hva om dine foreldre insisterte på å få markedsrente, om du lånte penger av dem?
Konsekvensene av dette synet er kanskje at man bør ha ulike moralsfærer med vanntette skott mellom.
Faren med å holde sfærene adskilte og ikke la de påvirke hverandre er likevel en rendyr-king av holdninger og normer i hver sfære. Da blir det lite moral i handelssfæren, og grådigheten kan etter hvert ta overhånd, jmf.(«Greed is good»).
Adskillelse mellom sfærene kan også tenkes å ha negative økonomiske konsekvenser. Markedene vil kanskje fungere best når man ikke følger deres logikk helt ut, har det vært hevdet. På den annen side må man erkjenne at menneskene enkelte ganger følger sine opplyste egeninteresser også i andre deler av samfunnet. En gjensidig innflytelse mellom sfærene blir da altså bedre enn isolasjon, både ut fra økonomiske og moralske hensyn.
Konsekvensene av dette synet er kanskje at man bør ha ulike moralsfærer med vanntette skott mellom.
Faren med å holde sfærene adskilte og ikke la de påvirke hverandre er likevel en rendyr-king av holdninger og normer i hver sfære. Da blir det lite moral i handelssfæren, og grådigheten kan etter hvert ta overhånd, jmf.(«Greed is good»).
Adskillelse mellom sfærene kan også tenkes å ha negative økonomiske konsekvenser. Markedene vil kanskje fungere best når man ikke følger deres logikk helt ut, har det vært hevdet. På den annen side må man erkjenne at menneskene enkelte ganger følger sine opplyste egeninteresser også i andre deler av samfunnet. En gjensidig innflytelse mellom sfærene blir da altså bedre enn isolasjon, både ut fra økonomiske og moralske hensyn.
Moral og kapitalisme skaper vekst
Den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) utviklet også en teori om forholdet mellom moral og kapitalisme. Han knyttet framveksten av kapitalismen og dens «ånd» til overgangen fra katolsk til protestantisk etikk etter reformasjonen på 1500-tallet.
Den nye religionen passet som hånd i hanske til det ekspanderende kapitalistiske sam-funnet, hevdet Weber. Det å drive forretninger var et kall for protestantene. Deres vekt på dyder som arbeidsomhet og nøysomhet bidro til oppsamling av kapital, investeringer og vekst. Gode resultater i produksjon og handel ble et bevis på at Gud så til en i nåde. Belønningen var materiell rikdom i dette livet, men også et evig liv. Weber advarte likevel om at religion og økonomiske interesser kunne føre til fariseisme, i betydningen hykleri, arroganse og mangel på hjertelag.
Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var en norsk legpredikant. Hans liv var et eksempel på hvordan moral og handel ble kombinert. Han reiste rundt i landet og preket, men inspirerte også folk til å sette i gang med produksjon og handelsvirksomhet. Hans tilhengere, haugianerne, fikk betydning for den økonomiske utviklingen i Norge på 1800-tallet.
Den nye religionen passet som hånd i hanske til det ekspanderende kapitalistiske sam-funnet, hevdet Weber. Det å drive forretninger var et kall for protestantene. Deres vekt på dyder som arbeidsomhet og nøysomhet bidro til oppsamling av kapital, investeringer og vekst. Gode resultater i produksjon og handel ble et bevis på at Gud så til en i nåde. Belønningen var materiell rikdom i dette livet, men også et evig liv. Weber advarte likevel om at religion og økonomiske interesser kunne føre til fariseisme, i betydningen hykleri, arroganse og mangel på hjertelag.
Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var en norsk legpredikant. Hans liv var et eksempel på hvordan moral og handel ble kombinert. Han reiste rundt i landet og preket, men inspirerte også folk til å sette i gang med produksjon og handelsvirksomhet. Hans tilhengere, haugianerne, fikk betydning for den økonomiske utviklingen i Norge på 1800-tallet.
Resignert realisme
En tredje type forsvar for markedet er altså det vi kan kalle resignert realisme. Dette går på at markedet tross alt er det beste man har og det gir rimelig bra resultater, menneskets natur tatt i betraktning.
Motiver om å styre samfunnet til menneskets beste, kan derimot føre til det verste utfall.
Et eksempel på dette trekkes fram av den norske økonomihistorikeren Francis Sejersted var «den tvungne obligatoriske kjærlighet» som førte til GULAG, arbeidsleirene i Sovjet for å forbedre folks samfunnsånd.
Dette eksemplet henter Sejersted fra den polske filosofen Leszek Kolakowski (1927–2009).
Til tross for de gode hensikter, ble altså konsekvensene av denne politikken alvorlige for økonomien, og direkte katastrofale for den politiske frihet i samfunnet.
Motiver om å styre samfunnet til menneskets beste, kan derimot føre til det verste utfall.
Et eksempel på dette trekkes fram av den norske økonomihistorikeren Francis Sejersted var «den tvungne obligatoriske kjærlighet» som førte til GULAG, arbeidsleirene i Sovjet for å forbedre folks samfunnsånd.
Dette eksemplet henter Sejersted fra den polske filosofen Leszek Kolakowski (1927–2009).
Til tross for de gode hensikter, ble altså konsekvensene av denne politikken alvorlige for økonomien, og direkte katastrofale for den politiske frihet i samfunnet.
Det utilitaristiske synet
Et annet forsvar for det å la egeninteressen styre, er det etiske synet som kalles utilitarisme. Utilitarismen vokste fram på bekostning av dydsetikken utover på 1700-tallet. Vi skal komme tilbake til disse to, samt andre etiske synspunkter. Denne tankeretningen kan knyttes til en framvoksende oppfatning om at handelsborgerens materielle interesser var gunstigere for samfunnet enn adelens vekt på krigeridealer.
Utilitarismen fikk stor innflytelse på økonomisk tenkning, blant annet gjennom de engelske filosofene Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–73). Deres utilitarisme er en konsekvensetikk. Dette betyr at det er resultatet av handlingene som teller, ikke hva som er intensjonen i utgangspunktet. Så ut fra dette kan man se på markedet som godt og moralsk, dersom det gir gode virkninger for samfunnet.
Utilitarismen fikk stor innflytelse på økonomisk tenkning, blant annet gjennom de engelske filosofene Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–73). Deres utilitarisme er en konsekvensetikk. Dette betyr at det er resultatet av handlingene som teller, ikke hva som er intensjonen i utgangspunktet. Så ut fra dette kan man se på markedet som godt og moralsk, dersom det gir gode virkninger for samfunnet.
Egeninteresse og egoisme
Denne forklaringen bygger på at det er forskjeller på egeninteresse og egoisme. En bedriftsleder handler ikke vanligvis ut fra altruistiske (uegennyttige) motiver, men heller ikke av egoistiske. Ut fra dette synet trenger man ikke være umoralsk som menneske, selv om man opptrer egoistisk i markedet.
Selve begrepet interesse, som i dag gjerne knyttes til økonomiske interesser, var mer vidtfavnende på Smiths tid. En oppfatning kan være at det er i en persons egeninteresse også å ta vare på og stole på andre mennesker rundt seg. 100 år senere argumenterte den franske sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) for at uten tillit fungerte ikke kontrakter i kapitalismen. Dette synet innebærer også at kapitalismen fungerer godt, nettopp fordi moral fra andre sfærer er bygget inn i den. Betydningen av tillit understrekes også sterkt av moderne økonomer, se for eksempel P. Dasgupta (2007): Economics, A Very Short Introduction, Oxford U. Press.
Selve begrepet interesse, som i dag gjerne knyttes til økonomiske interesser, var mer vidtfavnende på Smiths tid. En oppfatning kan være at det er i en persons egeninteresse også å ta vare på og stole på andre mennesker rundt seg. 100 år senere argumenterte den franske sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) for at uten tillit fungerte ikke kontrakter i kapitalismen. Dette synet innebærer også at kapitalismen fungerer godt, nettopp fordi moral fra andre sfærer er bygget inn i den. Betydningen av tillit understrekes også sterkt av moderne økonomer, se for eksempel P. Dasgupta (2007): Economics, A Very Short Introduction, Oxford U. Press.
onsdag 1. juni 2011
Den videre utvikling av bedriften etter 1. ind revolusjon
I en periode fra 1800-tallet og fram til 1914 var den internasjonale økonomien i sterk utvikling. Perioden har vært beskrevet som den første globaliseringsepoke. Det vokste fram omfattende handel mellom land og kontinenter, og dermed også langt flere bedrifter som opererte over landegrensene. Det var store folkeforflyttinger, i begynnelsen særlig fra Europa til USA. Dette hadde mange årsaker. Transportmidler og annen kommunikasjon ble forbedret. Man fikk et ordnet valutasystem med gullstandard med utgangspunkt i det engelske pundet som varte fram til 1914.
Fra slutten av 1800-tallet utviklet det seg ulike måter å ordne markedsøkonomien på.
- i Storbritannia beholdt mindre, eierstyrte bedrifter i større grad sin innflytelse enn i USA. Der ble snart aksjemarkedet en viktig måte å skaffe kapital på.
- i Tyskland ble spesielt de store bankene sentrale partnere for bedriftene.
- i Japan gikk staten mer aktivt inn for å fremme næringslivet enn i Storbritannia.
Storbritannia hadde i mindre grad en overgang til aksjeselskaper og konserndannelser, sannsynligvis fordi de gamle selskapene sto sterkere i utgangspunktet. Dette kan, sammen med en rekke andre faktorer, ha bidratt til at landet etter hvert mistet posisjonen som den fremste økonomiske nasjon, til USA. Vi skal senere i kurset komme tilbake til organisasjonsformens betydning i forbindelse med gjennomgang av den
amerikanske storbedriften.
Selv om perioden etter 1870 var tiden for storbedriftens framvekst, fortsatte små og mellomstore bedrifter å eksistere, gjerne med eier og leder som samme person. Dette var særlig innenfor grossist- og detaljistvirksomhet, for produksjon av møbler, tømmer og klær. Vi sier derfor gjerne at det eksisterte et dualistisk system i næringslivet i mange land rundt 1920. Småbedriftene har aldri forsvunnet, de eksisterer fremdeles, for eksempel innen bransjer som produserer ulike nisjeprodukter. De har sine fordeler gjennom at de kan opptre mer fleksibelt i perioder med krise og store endringer.
Fra slutten av 1800-tallet utviklet det seg ulike måter å ordne markedsøkonomien på.
- i Storbritannia beholdt mindre, eierstyrte bedrifter i større grad sin innflytelse enn i USA. Der ble snart aksjemarkedet en viktig måte å skaffe kapital på.
- i Tyskland ble spesielt de store bankene sentrale partnere for bedriftene.
- i Japan gikk staten mer aktivt inn for å fremme næringslivet enn i Storbritannia.
Storbritannia hadde i mindre grad en overgang til aksjeselskaper og konserndannelser, sannsynligvis fordi de gamle selskapene sto sterkere i utgangspunktet. Dette kan, sammen med en rekke andre faktorer, ha bidratt til at landet etter hvert mistet posisjonen som den fremste økonomiske nasjon, til USA. Vi skal senere i kurset komme tilbake til organisasjonsformens betydning i forbindelse med gjennomgang av den
amerikanske storbedriften.
Selv om perioden etter 1870 var tiden for storbedriftens framvekst, fortsatte små og mellomstore bedrifter å eksistere, gjerne med eier og leder som samme person. Dette var særlig innenfor grossist- og detaljistvirksomhet, for produksjon av møbler, tømmer og klær. Vi sier derfor gjerne at det eksisterte et dualistisk system i næringslivet i mange land rundt 1920. Småbedriftene har aldri forsvunnet, de eksisterer fremdeles, for eksempel innen bransjer som produserer ulike nisjeprodukter. De har sine fordeler gjennom at de kan opptre mer fleksibelt i perioder med krise og store endringer.
Integrasjon og karteller
Størrelsen på bedriftene økte som følge av integrasjon, dvs. oppkjøp eller enighet om sammenslåing.
Integrasjonen kunne være horisontal eller vertikal. Horisontal integrasjon medførte at bedrifter på samme nivå i produksjons- og distribusjonskjeden ble slått sammen til ett selskap, for eksempel ved at mange små detaljister innen varehandel slo seg sammen til en stor kjede.
Vertikal integrasjon var sammenslutninger av bedrifter som opererte bakover eller framover i produksjons- og distribusjonskjeden, for eksempel ved at en produksjonsbedrift kjøpte opp sine råvareleverandører, eller skaffet seg egne salgsapparater for sine produkter.
Noen bedrifter dannet også karteller, dvs. avtaler seg imellom om for eksempel hva slags priser som skulle tas, og hvor man fikk lov til å selge sine produkter. Kartellene var altså en form for avtaler mellom selvstendige bedrifter.
Både integrasjon og karteller var uttrykk for at bedriftene ville gjøre seg uavhengige av markedskreftene, og regulere disse for å oppnå mer stabile avsetnings- og lønnsomhetsforhold.
Integrasjonen kunne være horisontal eller vertikal. Horisontal integrasjon medførte at bedrifter på samme nivå i produksjons- og distribusjonskjeden ble slått sammen til ett selskap, for eksempel ved at mange små detaljister innen varehandel slo seg sammen til en stor kjede.
Vertikal integrasjon var sammenslutninger av bedrifter som opererte bakover eller framover i produksjons- og distribusjonskjeden, for eksempel ved at en produksjonsbedrift kjøpte opp sine råvareleverandører, eller skaffet seg egne salgsapparater for sine produkter.
Noen bedrifter dannet også karteller, dvs. avtaler seg imellom om for eksempel hva slags priser som skulle tas, og hvor man fikk lov til å selge sine produkter. Kartellene var altså en form for avtaler mellom selvstendige bedrifter.
Både integrasjon og karteller var uttrykk for at bedriftene ville gjøre seg uavhengige av markedskreftene, og regulere disse for å oppnå mer stabile avsetnings- og lønnsomhetsforhold.
Biotisk utveksling og allmenningens tragedie
En konsekvens av den økte kontakt mellom kontinentene var biotisk utveksling. Det skjedde en økende bevegelse av plante- og dyrearter mellom kontinentene. Den hadde betydelige økonomiske og sosiale virkninger. Kjente eksempler er poteten som til Europa fra Amerika. Den motsatte vei gikk for eksempel hesten, som kom til Amerika igjen etter å ha vært utdødd der i lang tid.
Allmenningens tragedie er " the tragedy of the commons" en betegnelse den for uhemmede og uregulerte utnyttelsen av naturressurser uten eiendomsrett som industrialiseringen førte med seg. Mange naturressurser er kraftig redusert, eller endatil forsvunnet. Eksempler er bøffelen i Nord-Amerika og fisk i verdenshavene. For å unngå dette har både det både fra enkelte land og fra verdenssamfunnet søkte å finne tiltak for å hindre allmenningens tragedie, for eksempel kvoteordinger og reguleringer av fisket.
Allmenningens tragedie er " the tragedy of the commons" en betegnelse den for uhemmede og uregulerte utnyttelsen av naturressurser uten eiendomsrett som industrialiseringen førte med seg. Mange naturressurser er kraftig redusert, eller endatil forsvunnet. Eksempler er bøffelen i Nord-Amerika og fisk i verdenshavene. For å unngå dette har både det både fra enkelte land og fra verdenssamfunnet søkte å finne tiltak for å hindre allmenningens tragedie, for eksempel kvoteordinger og reguleringer av fisket.
Konsekvenser av den første industrielle revolusjon
Den industrielle revolusjonen hadde dyptgripende effekter på samfunnet. Den førte til økt økonomisk vekst. Rundt 1850 produserte britene åtte ganger så mye jern, fem ganger så mye kull og seks ganger så mye tekstiler som de hadde gjort 50 år tidligere. Urbanisering og regional spesialisering kan ses både som en bakgrunn for og følge av den industrielle revolusjon.
Industrialiseringen fikk også dramatiske sosiale konsekvenser. Blant annet skjedde det store endringer i leveforhold og inntektsfordeling. Et handels- og industriborgerskap og en arbeiderklasse vokste fram.
Ikke alle virkninger av utviklingen var positive. I Storbritannia var leveforholdene for industriarbeidere svært dårlige på første halvdel av 1800-tallet. Det var lange arbeidsdager og barnearbeid, ingen sosial sikkerhet, sterk grad av forurensing og dårlige boforhold.
Industrialiseringen fikk også dramatiske sosiale konsekvenser. Blant annet skjedde det store endringer i leveforhold og inntektsfordeling. Et handels- og industriborgerskap og en arbeiderklasse vokste fram.
Ikke alle virkninger av utviklingen var positive. I Storbritannia var leveforholdene for industriarbeidere svært dårlige på første halvdel av 1800-tallet. Det var lange arbeidsdager og barnearbeid, ingen sosial sikkerhet, sterk grad av forurensing og dårlige boforhold.
Storbritannia som verdensfabrikken "Workshop of the world"
Da man var kommet fram til 1800-tallet, var Storbritannia i økonomisk forstand blitt det ledende land i verden. Britene hadde fått en dominerende rolle som eksportør av industrivarer, en rolle som gjerne knyttes til betegnelsen workshop of the world.
Denne perioden ble storhetstiden for småbedriftene i Storbritannia, med et sterkt innovativt miljø. Eierne kom ofte fra håndverkermiljøer, det var vanlig at de også ledet bedriften. Kapitalen ble skaffet til veie gjennom egen oppsparing, eller via familie- og slektsnettverk. Denne type bedrifter var svært utbredt i Storbritannia fra 1700-tallet og 1800-tallet, men vi har slike bedrifter fremdeles, både i Norge og andre land.
Det var mange faktorer som gjorde at Storbritannia fikk en ledende posisjon under den første industrielle revolusjon. Økt politisk stabilitet, nye lover og regler, og utbygging av kommunikasjonsveier hadde betydning. Landet hadde god tilgang på energi og råvarer. At kullminer og jerngruver ikke lå så langt fra hverandre, gjorde også utnyttelsen av ressursene lettere. Storbritannia fikk tilgang på ull fra hjemmemarkedet, og etter hvert silke og bomull fra sitt imperium.
Mekanisering av tekstilindustrien og annen produksjon fra 1760-tallet og framveksten av fabrikkdrift ble viktig. Spinnemaskinen Jenny, som kom på 1760-tallet, mangedoblet tilgangen på garn. Dette førte også til at man utviklet mer effektive vevemaskiner. I 1785 introduserte skotten James Watt en dampmaskin som var tilpasset til å drive de andre maskinene. Den fikk enda større fart på overgangen fra håndverksproduksjon til mekanisk produksjon organisert i store fabrikklokaler. Senere ble dampkraften også utnyttet i jernbanedrift og skipsfart.
Denne perioden ble storhetstiden for småbedriftene i Storbritannia, med et sterkt innovativt miljø. Eierne kom ofte fra håndverkermiljøer, det var vanlig at de også ledet bedriften. Kapitalen ble skaffet til veie gjennom egen oppsparing, eller via familie- og slektsnettverk. Denne type bedrifter var svært utbredt i Storbritannia fra 1700-tallet og 1800-tallet, men vi har slike bedrifter fremdeles, både i Norge og andre land.
Det var mange faktorer som gjorde at Storbritannia fikk en ledende posisjon under den første industrielle revolusjon. Økt politisk stabilitet, nye lover og regler, og utbygging av kommunikasjonsveier hadde betydning. Landet hadde god tilgang på energi og råvarer. At kullminer og jerngruver ikke lå så langt fra hverandre, gjorde også utnyttelsen av ressursene lettere. Storbritannia fikk tilgang på ull fra hjemmemarkedet, og etter hvert silke og bomull fra sitt imperium.
Mekanisering av tekstilindustrien og annen produksjon fra 1760-tallet og framveksten av fabrikkdrift ble viktig. Spinnemaskinen Jenny, som kom på 1760-tallet, mangedoblet tilgangen på garn. Dette førte også til at man utviklet mer effektive vevemaskiner. I 1785 introduserte skotten James Watt en dampmaskin som var tilpasset til å drive de andre maskinene. Den fikk enda større fart på overgangen fra håndverksproduksjon til mekanisk produksjon organisert i store fabrikklokaler. Senere ble dampkraften også utnyttet i jernbanedrift og skipsfart.
Den første industrielle revolusjon
Den første industrielle revolusjon vokste fram i England fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet spredte den seg til land som Belgia, Frankrike, Tyskland og USA. I Norge brøt industrisamfunnet fram på slutten av 1800-tallet, selv om det var oppstått enkelte industrielle «lommer» allerede før 1850, for eksempel langs Akerselva i Oslo og ved utløpet av Glomma i Østfold. De mindre bedriftene ble finansiert ved hjelp av innenlandsk kapital.
I 1905 måtte imidlertid den store bedriften Norsk Hydro finansieres ved hjelp av utenlandsk kapital, og dette representerte på flere måter et brudd med 1800-tallets industritradisjoner i Norge.
Utviklingen i den første industrielle revolusjon kan beskrives som en gjensidig innovasjonsdynamikk, der for eksempel innovasjoner i veving fører til mangel på garn (flaskehalser), og dermed presser dette fram innovasjoner i spinning osv. Dette kan sammenliknes med utvikling av hardware og software i moderne dataindustri.
Man fikk stadig økende etterspørsel og produksjon på hjemmemarkedene. Etter hvert kom også eksportmarkedene til å stimulere veksten.
I 1905 måtte imidlertid den store bedriften Norsk Hydro finansieres ved hjelp av utenlandsk kapital, og dette representerte på flere måter et brudd med 1800-tallets industritradisjoner i Norge.
Utviklingen i den første industrielle revolusjon kan beskrives som en gjensidig innovasjonsdynamikk, der for eksempel innovasjoner i veving fører til mangel på garn (flaskehalser), og dermed presser dette fram innovasjoner i spinning osv. Dette kan sammenliknes med utvikling av hardware og software i moderne dataindustri.
Man fikk stadig økende etterspørsel og produksjon på hjemmemarkedene. Etter hvert kom også eksportmarkedene til å stimulere veksten.
Fra selvbergingsøkonomi til markedsøkonomi
Den første industrielle revolusjonen hadde også nær sammenheng med utviklingen av markedsøkonomien. Tidligere hadde man innenfor mindre geografiske enheter stort sett benyttet det man produserte. Nå måtte de store varemengdene fra fabrikkene gå til andre enn de som produserte dem. Til dette trengtes markeder og handel. Den tidligere selvbergingsøkonomien ble etter hvert avløst av en markedsøkonomi. Dette hadde mange virkninger. Det kom en sterk overgang av arbeidskraft fra landbruket til industrien. I England hadde det allerede på 1600-tallet skjedd en flytting av mennesker som leide jord på landsbygda til det som ble industri- og fabrikkbyer som for eksempel Birmingham, Liverpool og Manchester. De bøndene som hadde leid jord, måtte flytte som følge av opprettelse av handelslandbruk, ofte sauehold.
Framveksten av industrisamfunnet på 1600–1700-tallet
Industrisamfunnet begynte for alvor å vokse fram fra 1600–1700-tallet, noe som etter hvert kom til å påvirke bedriften fundamentalt. Det skjedde endringer i organisering og finansiering av bedriftene innen forretningslivet. De siste hundreårene av før-industriell tid, dvs. fram mot midten av 1700-tallet var de bedrifter ofte organisert som familie- og slektsforetak, og bygget dermed på personlige relasjoner og kontakter. De ansatte ble holdt under streng disiplin. Den økonomiske utviklingen på 1600- og 1700-tallet var sterkt preget av den sentrale rollen til de store handelsmenn (merchants).
Utviklingen mot industrisamfunnet ble drevet fram av mange ulike forhold som i større eller mindre grad var felles for de ulike landene eller områdene. Fra 1600-tallet ble større politisk stabilitet og intern fred viktig for framveksten av forretningslivet.
Industrisamfunnet og bedriftenes karakter utviklet seg også forskjellig i ulike regioner i samme land. Det var ingen «riktig» måte å industrialisere på, men flere veier avhengig av tradisjoner og forutsetninger i de ulike landene. Statens rolle varierte for eksempel mellom landene. Minst rolle spilte staten i Storbritannia, mens den senere spilte en større rolle i USA og Japan. Handelsøkonomiske tiltak som oppbygging av det britiske imperiet gjennom Navigasjonsaktene (Navigation Acts), blir likevel trukket fram som sentralt.
En viktig drivkraft bak den industrielle var en teknologisk revolusjon i landbruket, med økende produksjon og handel med landbruksprodukter. Den økte tilgangen på mat førte også til bedre helseforhold og dermed økt befolkningsvekst, noe som i seg selv også stimulerte til økt økonomisk vekst. Andre faktorer bak utviklingen mot industrisamfunnet var tilgangen på råvarer, energi, kapital og arbeidskraft.
Utviklingen mot industrisamfunnet ble drevet fram av mange ulike forhold som i større eller mindre grad var felles for de ulike landene eller områdene. Fra 1600-tallet ble større politisk stabilitet og intern fred viktig for framveksten av forretningslivet.
Industrisamfunnet og bedriftenes karakter utviklet seg også forskjellig i ulike regioner i samme land. Det var ingen «riktig» måte å industrialisere på, men flere veier avhengig av tradisjoner og forutsetninger i de ulike landene. Statens rolle varierte for eksempel mellom landene. Minst rolle spilte staten i Storbritannia, mens den senere spilte en større rolle i USA og Japan. Handelsøkonomiske tiltak som oppbygging av det britiske imperiet gjennom Navigasjonsaktene (Navigation Acts), blir likevel trukket fram som sentralt.
En viktig drivkraft bak den industrielle var en teknologisk revolusjon i landbruket, med økende produksjon og handel med landbruksprodukter. Den økte tilgangen på mat førte også til bedre helseforhold og dermed økt befolkningsvekst, noe som i seg selv også stimulerte til økt økonomisk vekst. Andre faktorer bak utviklingen mot industrisamfunnet var tilgangen på råvarer, energi, kapital og arbeidskraft.
Fra selvbergingsøkonomi til markedsøkonomi
Den første industrielle revolusjonen hadde også nær sammenheng med utviklingen av markedsøkonomien. Tidligere hadde man innenfor mindre geografiske enheter stort sett benyttet det man produserte. Nå måtte de store varemengdene fra fabrikkene gå til andre enn de som produserte dem. Til dette trengtes markeder og handel. Den tidligere selvbergingsøkonomien ble etter hvert avløst av en markedsøkonomi. Dette hadde mange virkninger. Det kom en sterk overgang av arbeidskraft fra landbruket til industrien. I England hadde det allerede på 1600-tallet skjedd en flytting av mennesker som leide jord på landsbygda til det som ble industri- og fabrikkbyer som for eksempel Birmingham, Liverpool og Manchester. De bøndene som hadde leid jord, måtte flytte som følge av opprettelse av handelslandbruk, ofte sauehold.
The Corporation av Joel Bakan
The Corporation» av Joel Bakan
Boka The Corporation (Bakan, 2005) handler om aksjeselskapets framvekst fra midten av 1800-tallet og har et mer kritisk syn på dette enn The Company.
Bakan tar spesielt tak i aksjeselskapets status som juridisk person, og spør seg hvilken konklusjon man ville trukket hvis man også skulle sett på denne institusjonen som en person i psykiatrisk forstand. Resultatet ville ikke blitt vakkert, påpeker han. Den typiske atferden fra et aksjeselskap – hensynsløst profittjag, en opportunistisk tendens til å skyve utgifter over på storsamfunnet via eksternalisering, og generell kortsiktighet hver gang muligheten til å øke aksjeutbyttet viser seg – er av en slik art at hvis et menneske skulle oppført seg slik, så er det godt mulig at det ville kvalifisert til diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse – bedre kjent som psykopati.
Fra Bakans perspektiv blir korporasjonen nærmest å ligne med en finansiell utgave av Frankensteins monster, idet man har skapt en kunstig, potensielt udødelig «person» med enorme finansielle ressurser, en oppstykket struktur hvor ingen konkrete individer har det fulle og hele ansvaret for hva som blir gjort, og hvor ledelsen er lovpålagt å gjøre alt den kan for å maksimere aksjeeiernes utbytte, uavhengig av hvilke konsekvenser det måtte få for utenforstående.
Boka The Corporation (Bakan, 2005) handler om aksjeselskapets framvekst fra midten av 1800-tallet og har et mer kritisk syn på dette enn The Company.
Bakan tar spesielt tak i aksjeselskapets status som juridisk person, og spør seg hvilken konklusjon man ville trukket hvis man også skulle sett på denne institusjonen som en person i psykiatrisk forstand. Resultatet ville ikke blitt vakkert, påpeker han. Den typiske atferden fra et aksjeselskap – hensynsløst profittjag, en opportunistisk tendens til å skyve utgifter over på storsamfunnet via eksternalisering, og generell kortsiktighet hver gang muligheten til å øke aksjeutbyttet viser seg – er av en slik art at hvis et menneske skulle oppført seg slik, så er det godt mulig at det ville kvalifisert til diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse – bedre kjent som psykopati.
Fra Bakans perspektiv blir korporasjonen nærmest å ligne med en finansiell utgave av Frankensteins monster, idet man har skapt en kunstig, potensielt udødelig «person» med enorme finansielle ressurser, en oppstykket struktur hvor ingen konkrete individer har det fulle og hele ansvaret for hva som blir gjort, og hvor ledelsen er lovpålagt å gjøre alt den kan for å maksimere aksjeeiernes utbytte, uavhengig av hvilke konsekvenser det måtte få for utenforstående.
Aksjeselskapets kjennetegn 3
3. Aksjeselskapet som en egen juridisk person
Løsningen på problemet med hvem som skulle representere selskapet under begrenset ansvar ble å tildele selve aksjeselskapet status som en juridisk person, noe som også er det tredje av de særlig viktige kjennetegnene ved moderne korporasjoner. Hva innebærer en slik juridisk personstatus?
I dagligtalen tenker man oftest på «person» som synonymt med «menneske», men for jussens del er en person en hver instans som kan ha de samme pliktene og rettighetene som det et menneske har. Et menneske kan inngå kontrakter, opprette søksmål, stilles til ansvar for forbrytelser, og så videre. Hvis det samme gjelder for en bedrift, så har den altså personstatus i lovens øyne. Når en arbeider ansettes av Microsoft, så er ikke ansettelsesforholdet en kontrakt mellom arbeideren og en spesifikk person innad i Microsofts eierskap eller ledelse, men en kontrakt mellom arbeideren og selve Microsoft som juridisk person.
Et annet tilfelle som kan belyse dette er da det store selskapet ITT ble dømt for brudd på USAs våpeneksportlov i 2007. Da var domfellelsen rettet mot selve bedriften ITT, og ikke mot noen av de individene som hadde begått lovstridige handlinger. ITT ble da også ilagt en klekkelig bot, men det var ikke mulig å fengsle noen for det som hadde skjedd (saken involverte blant annet eksport av klassifisert forsvarsteknologi til kineserne, noe som nok ville fått hoder til å rulle hvis ansvaret hadde kunnet plasseres på faktisk eksisterende – naturlige – personer).
Med andre ord medfører aksjeselskapets personstatus en innskrenking av rettsapparatets virkemidler, fordi det er langt færre straffereaksjoner som kan iverksettes mot en slik kunstig person enn en naturlig. I all hovedsak er rettsvesenet begrenset til finansielle reaksjoner som bøter og erstatningskrav.
Til en viss grad kan aksjeselskap «dømmes til døden,» i den forstand at regjeringen kan oppheve charteret, men dette er noe som vanligvis bare anvendes mot små, ubetydelige selskap. Tidvis har det blitt argumentert for at det også burde anvendes mot store «verstingselskaper», slik som diverse tobakksprodusenter, oljeselskapet Unocal, og – i etterkant av oljeutblåsningen i Mexicogulfen – British Petroleum. Det er imidlertid lite som tyder på at disse oppfordringene vil bli fulgt opp, mye av de samme grunnene som at skattepenger ble brukt til å redde de tyngste finansinstitusjonene fra konkurs under finanskrisen – de hadde oppnådd en slik størrelse og betydning for økonomien at de var too big to fail: Selv om man gjerne hadde sett at de fikk seile sin egen sjø, ville det fått for dramatiske konsekvenser for økonomien som helhet om de hadde gått dukken.
Som man kan tenke seg kan denne ordningen være litt av en fordel for individuelle eiere og ansatte i selskapet. Særlig nyttig blir det hvis man tolker firmaets juridiske personstatus dit hen at det også kvalifiserer til andre rettigheter og hensyn som naturlige personer har krav på. Lobbyisme og massive PR-kampanjer fra bedriftshold blir gjerne uglesett, men hvis bedriften regnes som en person, kan den ikke da også gjøre krav på å være beskyttet av retten til fri meningsytring? Hva med retten til privatliv: Skal det være mulig for en bedrift å påberope seg denne for å unndra seg offentlige granskinger?
I USA har det vært mye debatt om i hvilken grad juridiske personer (noe som ikke bare omfatter aksjeselskap, men også nasjonalstater, delstatsregjeringer, og diverse internasjonale organisasjoner) skal være gjenstand for menneskerettigheter på samme måte som naturlige personer. Motstandere av en slik utvidelse av borgerrettighetene påpeker blant annet at i motsetning til naturlige personer, så er ikke kunstige personer underlagt noen modererende innflytelse fra samvittighet eller skamfølelse.
Løsningen på problemet med hvem som skulle representere selskapet under begrenset ansvar ble å tildele selve aksjeselskapet status som en juridisk person, noe som også er det tredje av de særlig viktige kjennetegnene ved moderne korporasjoner. Hva innebærer en slik juridisk personstatus?
I dagligtalen tenker man oftest på «person» som synonymt med «menneske», men for jussens del er en person en hver instans som kan ha de samme pliktene og rettighetene som det et menneske har. Et menneske kan inngå kontrakter, opprette søksmål, stilles til ansvar for forbrytelser, og så videre. Hvis det samme gjelder for en bedrift, så har den altså personstatus i lovens øyne. Når en arbeider ansettes av Microsoft, så er ikke ansettelsesforholdet en kontrakt mellom arbeideren og en spesifikk person innad i Microsofts eierskap eller ledelse, men en kontrakt mellom arbeideren og selve Microsoft som juridisk person.
Et annet tilfelle som kan belyse dette er da det store selskapet ITT ble dømt for brudd på USAs våpeneksportlov i 2007. Da var domfellelsen rettet mot selve bedriften ITT, og ikke mot noen av de individene som hadde begått lovstridige handlinger. ITT ble da også ilagt en klekkelig bot, men det var ikke mulig å fengsle noen for det som hadde skjedd (saken involverte blant annet eksport av klassifisert forsvarsteknologi til kineserne, noe som nok ville fått hoder til å rulle hvis ansvaret hadde kunnet plasseres på faktisk eksisterende – naturlige – personer).
Med andre ord medfører aksjeselskapets personstatus en innskrenking av rettsapparatets virkemidler, fordi det er langt færre straffereaksjoner som kan iverksettes mot en slik kunstig person enn en naturlig. I all hovedsak er rettsvesenet begrenset til finansielle reaksjoner som bøter og erstatningskrav.
Til en viss grad kan aksjeselskap «dømmes til døden,» i den forstand at regjeringen kan oppheve charteret, men dette er noe som vanligvis bare anvendes mot små, ubetydelige selskap. Tidvis har det blitt argumentert for at det også burde anvendes mot store «verstingselskaper», slik som diverse tobakksprodusenter, oljeselskapet Unocal, og – i etterkant av oljeutblåsningen i Mexicogulfen – British Petroleum. Det er imidlertid lite som tyder på at disse oppfordringene vil bli fulgt opp, mye av de samme grunnene som at skattepenger ble brukt til å redde de tyngste finansinstitusjonene fra konkurs under finanskrisen – de hadde oppnådd en slik størrelse og betydning for økonomien at de var too big to fail: Selv om man gjerne hadde sett at de fikk seile sin egen sjø, ville det fått for dramatiske konsekvenser for økonomien som helhet om de hadde gått dukken.
Som man kan tenke seg kan denne ordningen være litt av en fordel for individuelle eiere og ansatte i selskapet. Særlig nyttig blir det hvis man tolker firmaets juridiske personstatus dit hen at det også kvalifiserer til andre rettigheter og hensyn som naturlige personer har krav på. Lobbyisme og massive PR-kampanjer fra bedriftshold blir gjerne uglesett, men hvis bedriften regnes som en person, kan den ikke da også gjøre krav på å være beskyttet av retten til fri meningsytring? Hva med retten til privatliv: Skal det være mulig for en bedrift å påberope seg denne for å unndra seg offentlige granskinger?
I USA har det vært mye debatt om i hvilken grad juridiske personer (noe som ikke bare omfatter aksjeselskap, men også nasjonalstater, delstatsregjeringer, og diverse internasjonale organisasjoner) skal være gjenstand for menneskerettigheter på samme måte som naturlige personer. Motstandere av en slik utvidelse av borgerrettighetene påpeker blant annet at i motsetning til naturlige personer, så er ikke kunstige personer underlagt noen modererende innflytelse fra samvittighet eller skamfølelse.
Aksjeselskapets kjennetegn 2
2. Begrenset ansvar
Dette innebærer at man bare er ansvarlig for det man har skutt inn i selskapet av kapital. Opprinnelsen kom allerede på 1400-tallet gjennom at man i engelsk lovgivning hadde gitt klostre og handelssammenslutninger ( gilder) med felles eiendommer en mulighet til dette. På 1600-tallet ble det gitt av kongen til monopolselskaper som East India Company. Verdens første moderne lov om limited liability ble opprettet av staten New York i 1811. I England hadde investorer i aksjeselskaper ubegrenset ansvar fram til 1855.
Middelalderens kompanier hadde vanligvis ikke det man i dag kjenner som begrenset ansvar.
Hvis et av de middelalderske kompaniskapene gikk konkurs, så ville hver og en av aksjonærene bli oppsøkt av kreditorer inntil all gjelden var inndrevet - uansett hvor få aksjer den enkelte eide.
Som man kan tenke seg, gjorde dette at terskelen for å investere i et av de gamle selskapene ble langt høyere, for da risikerte man ikke bare å tape de pengene man selv investerte, men også å ende opp med å bli stilt ansvarlig for hele selskapets gjeld. Hvis man allikevel skulle våge å ta risikoen, så måtte det være fordi man regnet med en betydelig profitt. Dette forutsetter imidlertid at investoren hadde mye individuell kapital å investere i utgangspunktet. Derfor var relativt få personer involvert i tidlige aksjeselskaper, siden det bare var de aller rikeste som kunne investere nok penger til at risikoen kunne spres.
Det var nettopp for å endre på dette - og gjøre det mulig for næringslivet å benytte seg av kapital fra småsparere i middelklassen - at visse selskaper etter hvert ble tillatt å registrere seg som «limited,» og dermed frita sine aksjonærer fra å kunne tape mer enn de hadde investert.
Dette var imidlertid gjenstand for mye dragkamp !
- det var mange som fryktet at det ville undergrave den allmenne forretningsmoralen, hvis investorer ble i stand til å løpe fra konsekvensene av uforholdsmessig risikable investeringer.
-begrenset ansvar har da også åpnet for konkursrytteri og andre tvilsomme praksiser, men i rettferdighetens navn bør det sies at et selskaps status som «Ltd.» ikke er noe som holdes skjult for potensielle kreditorer, så de tar en kalkulert risiko når de allikevel velger å gjøre forretninger med det.
Men når det da var slik at de individuelle eierne ikke lenger kunne stilles til ansvar for hele selskapets gjeld, hvem skulle kreditorene da trekke for retten?
Det samme gjaldt ved andre tvistemål: Hvis det ikke egentlig var noen spesifikke personer – verken på eierskaps- eller ledelsessiden – som representerte selskapet som helhet i rettslig forstand, hvem var det egentlig som skulle føres opp som berørt part i rettsdokumentene?
Aksjeselskapet kjennetegn 1
1. Skille mellom eierskap og ledelse og omsettelige aksjer
Et aksjeselskap (corporation) er et forretningskompani som blant annet har røtter tilbake til England på 1500- og 1600-tallet og til Italia enda før dette. I England ble det etablert av Kongen eller parlamentet gjennom at det ble utstedt et såkalt charter (brev) som ga det rett til å utføre visse avgrensede oppgaver i et avgrenset tidsrom. Detr ble mye brukt for å utruste skip for oversjøiske ekspedisjoner. Etterhvert kom det en del skandaler med slike selskaper, slik som South Sea Bubble på starten av 1700-tallet, og de fikk etterhvert et dårlig rykte på seg. For eksempel var Adam Smith svært kritisk til store selskaper.
Midt på 1800-tallet ble imidlertid selskapene av ulike grunner et "satt fri" (se Mickletwaith and Wooldridge s. 45) , dvs. regelverket i USA og Storbritannia ble etter hvert forenklet til at fra da bare var nødvendig med en relativt enkel registeringsordning for å etablere et aksjeselskap med begrenset ansvar. I en periode kappedes statene om å tiltrekke seg slike selskaper gjennom å gi de gunstigere vilkår, noe som er blitt kalt " a race to the bottom". I dag er aksjeselskapet dominerende i mange lands økonomiske liv.
Mens den personlig eide bedriften fungerte og fungerer slik at eieren vanligvis også hadde styringen, kjennetegnes dagens selskaper av at det er et skille mellom eierskap og ledelse. Aksjonærene mottar sin andel av profitten alt etter som hvor mye kapital hver og en har spyttet inn i potten, uten at de i noen annen grad trenger å involvere seg med selskapets daglige drift. Se imidlertid også her inlegg om ulike typer eierskap her på bloggen. Eierne kan også selge sine aksjer til andre om de er misfornøyd med selskapets drift eller av andre årsaker. Dette er blant annet gunstig for investorer som ønsker å diversifisere sine investeringer, og dermed unngå å «legge alle eggene i en kurv».
Store selskaper i dag vil ha en ansatt stab av profesjonelle ledere, som ikke nødvendigvis er eiere. De kan da utvikle andre interesser i sin styring enn det som eierne ønsker, noe som vi skal komme tilbake til i studieenhet 4.
Det kan her nevnes at de tidligste aksjeselskapene gjerne baserte seg på maritime handelsekspedisjoner. Da var det stor risiko for at det enkelte skip kunne forlise og investeringen dermed gå tapt. Dette gjorde det bedre å investere litt i ett skip, og litt i et annet, heller enn å satse alle pengene på ett enkelt. Den typen aksjebasert kompaniskap var vanlig allerede i middelalderens Italia, men det var fortsatt et godt stykke unna det man i dag kjenner som et aksjeselskap.
Et aksjeselskap (corporation) er et forretningskompani som blant annet har røtter tilbake til England på 1500- og 1600-tallet og til Italia enda før dette. I England ble det etablert av Kongen eller parlamentet gjennom at det ble utstedt et såkalt charter (brev) som ga det rett til å utføre visse avgrensede oppgaver i et avgrenset tidsrom. Detr ble mye brukt for å utruste skip for oversjøiske ekspedisjoner. Etterhvert kom det en del skandaler med slike selskaper, slik som South Sea Bubble på starten av 1700-tallet, og de fikk etterhvert et dårlig rykte på seg. For eksempel var Adam Smith svært kritisk til store selskaper.
Midt på 1800-tallet ble imidlertid selskapene av ulike grunner et "satt fri" (se Mickletwaith and Wooldridge s. 45) , dvs. regelverket i USA og Storbritannia ble etter hvert forenklet til at fra da bare var nødvendig med en relativt enkel registeringsordning for å etablere et aksjeselskap med begrenset ansvar. I en periode kappedes statene om å tiltrekke seg slike selskaper gjennom å gi de gunstigere vilkår, noe som er blitt kalt " a race to the bottom". I dag er aksjeselskapet dominerende i mange lands økonomiske liv.
Mens den personlig eide bedriften fungerte og fungerer slik at eieren vanligvis også hadde styringen, kjennetegnes dagens selskaper av at det er et skille mellom eierskap og ledelse. Aksjonærene mottar sin andel av profitten alt etter som hvor mye kapital hver og en har spyttet inn i potten, uten at de i noen annen grad trenger å involvere seg med selskapets daglige drift. Se imidlertid også her inlegg om ulike typer eierskap her på bloggen. Eierne kan også selge sine aksjer til andre om de er misfornøyd med selskapets drift eller av andre årsaker. Dette er blant annet gunstig for investorer som ønsker å diversifisere sine investeringer, og dermed unngå å «legge alle eggene i en kurv».
Store selskaper i dag vil ha en ansatt stab av profesjonelle ledere, som ikke nødvendigvis er eiere. De kan da utvikle andre interesser i sin styring enn det som eierne ønsker, noe som vi skal komme tilbake til i studieenhet 4.
Det kan her nevnes at de tidligste aksjeselskapene gjerne baserte seg på maritime handelsekspedisjoner. Da var det stor risiko for at det enkelte skip kunne forlise og investeringen dermed gå tapt. Dette gjorde det bedre å investere litt i ett skip, og litt i et annet, heller enn å satse alle pengene på ett enkelt. Den typen aksjebasert kompaniskap var vanlig allerede i middelalderens Italia, men det var fortsatt et godt stykke unna det man i dag kjenner som et aksjeselskap.
Abonner på:
Innlegg (Atom)