mandag 29. oktober 2012
torsdag 18. oktober 2012
Litt mer om flerdivisjonalisering ( M-form)
Denne organisasjonsformen kjennetegnes av at man under en sentral konsernledelse grupperer virksomheten til foretaket inn i mer eller mindre selvstendige resultatenheter eller divisjoner. I teorien skal hver divisjon fungere som om den var et komplett "foretak i foretaket" og hver divisjon skal ha sitt eget produktområde eller marked.
Sentralledelsens rolle i et slikt foretak minner mye om styrets rolle i et foretak som ikke er divisjonalisert. Den setter resultatkrav for divisjonene, godkjenner budsjetter og andre økonomiske planer, fordeler investeringsmidler, godkjenner investeringer over en viss størrelse, beslutter omstruktureringer og hva divisjonene skal arbeide med, bidrar til at nye divisjoner settes opp (og andre nedlegges) og tilsetter sjefer for divisjonene.
Fra før av vet vi at pionérer for dette i USA var Du Pont og General Motors, men også det japanske selskapet Matsushita var tidlig ute.
I Du Pont var bakgrunnen det å håndtere en økende produktdiversifisering etter 1. verdenskrig, mens Sloane forvandlet General Motors fra en løs sammenknytning av selvstendige og konkurrerende bedrifter innen utvikling av produktet "den hesteløse kjørevognen" til et samordnet konsern.
Sloanes modell ble gjerne kalt ' koordinert desentralisasjon.' Her ble det ikke minst også utviklet finansielle styringsinstrumenter og prinsipper for lønnsomhetsvurderinger. Produktstrategien ble i motsetning til konkurrenten T-Forden "som du kunne få i den farge du ville, bare den var svart! a car for every purse and purpose". Cadillac i den høyeste prisklassen, Buick, Oldsmobil i den midlere og Chevrolet i den lavere.
Dette ble svært suksessrikt. GM lykkes med å øke sin markedsandel fra 19 til 43% fra 1924 til 1927.
Flerdivisjonalisering som organisasjonsmodell spredde seg etterhvert til andre selskaper i USA ( Ford i 1944) og til videre i USA og Europa etter 2. verdenskrig.
Sentralledelsens rolle i et slikt foretak minner mye om styrets rolle i et foretak som ikke er divisjonalisert. Den setter resultatkrav for divisjonene, godkjenner budsjetter og andre økonomiske planer, fordeler investeringsmidler, godkjenner investeringer over en viss størrelse, beslutter omstruktureringer og hva divisjonene skal arbeide med, bidrar til at nye divisjoner settes opp (og andre nedlegges) og tilsetter sjefer for divisjonene.
Fra før av vet vi at pionérer for dette i USA var Du Pont og General Motors, men også det japanske selskapet Matsushita var tidlig ute.
I Du Pont var bakgrunnen det å håndtere en økende produktdiversifisering etter 1. verdenskrig, mens Sloane forvandlet General Motors fra en løs sammenknytning av selvstendige og konkurrerende bedrifter innen utvikling av produktet "den hesteløse kjørevognen" til et samordnet konsern.
Sloanes modell ble gjerne kalt ' koordinert desentralisasjon.' Her ble det ikke minst også utviklet finansielle styringsinstrumenter og prinsipper for lønnsomhetsvurderinger. Produktstrategien ble i motsetning til konkurrenten T-Forden "som du kunne få i den farge du ville, bare den var svart! a car for every purse and purpose". Cadillac i den høyeste prisklassen, Buick, Oldsmobil i den midlere og Chevrolet i den lavere.
Dette ble svært suksessrikt. GM lykkes med å øke sin markedsandel fra 19 til 43% fra 1924 til 1927.
Flerdivisjonalisering som organisasjonsmodell spredde seg etterhvert til andre selskaper i USA ( Ford i 1944) og til videre i USA og Europa etter 2. verdenskrig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)