Nytte–kostnadsanalyse

Nytte–kostnadsanalyse er en mye brukt økonomisk beregningsmetode for å finne ut hva som er mest gunstige samfunnsøkonomiske tiltak. Den finner priser på alle nyttevirkninger, og alle kostnadene av samfunnsmessige tiltak. Det alternativ som gir høyest nettogevinst skal da velges. Dette brukes innen offentlig sektor, for eksempel for å beregne nytten av å bygge veier, jernbane osv. Metodene for å beregne nytte er å søke å avsløre hva folk er villig til å betale for å få disse godene, eller for å unngå ulemper. Man kan observere adferd, benytte markedspriser eller gjøre spørreundersøkelser.

I nytte–kostnadsanalyse må man vurdere prisen på liv, på goder som rent miljø, innspart reisetid for noen, og ulemper i form av støy og forurensing for andre grupper. Les i Velasquez' artikkel om Fords bilmodell Pinto, som hadde fundamentale sikkerhetsmessige svakheter. Ford regnet seg fram til at bilen likevel måtte kunne selges, ved å sette en pris på de ekstra menneskelivene som kunne gå tapt, om den ble tatt i bruk uten å rette opp de sikkerhetsmessige svakhetene. Kritikken og motkrikken mot nytte–kostnadsanalyse følger det som er sagt om utilitarismen ovenfor.