Prinsipal-agentforholdet og kontrakter

Prinsipal–agentteori kan kaste lys over de utfordringer som skillet mellom eierskap og lederskap i bedrifter medfører, og hvordan disse eventuelt kan møtes.

Prinsipal–agent-forholdet kan i sin aller enkleste form beskrives som et forhold mellom to personer, prinsipalen (som er oppdragsgiveren) og agenten (en person som prinsipalen får til å utføre noe for seg.) Slike forhold kan det for eksempel være mellom aksjeeiere og styremedlemmer, ledere og ansatte i bedriften, mellom en kontraktør og bedriften og enn kontraktør, mellom klienten og en advokat eller megler, eller for den saks skyld mellom en toppsyklist og medhjelperne i Tour de France-rittet. Dette sier egentlig noe om hva som er problem i desentralisering av oppgaver. Det er tre kjennetegn ved et slikt forhold:

Nettogevinsten
For det første ligger en nettogevinst i det å inngå en kontrakt mellom to parter. Prinsipalen er villig til å betale mer for å utføre oppgaven enn det vil koste agenten å utføre den. Dette har å gjøre med at agenten vil være dyktigere, eller ha bedre anledning til å utføre en bestemt oppgave enn prinspalen har om han skulle utført den selv i stedet. Det er tale om det økonomene kaller å utnytte sine komparative fortrinn.

Interessekonflikten
For det andre ligger det en interessekonflikt mellom de to partene, fordi de begge forutsettes å opptre rasjonelt på sine egne vegne. En bedriftsleder (agent) som er ansatt for å jobbe på vegne av eierne, vil også ha sine egne interesser. Dette trenger ikke bety at lederen ikke utviser høy innsats i jobben, men at målet ikke nødvendigvis er å maksimere bedriftens overskudd. Det kan heller være å maksimere egen nytte, prestisje, makt eller karriere. Det har vært observert at ledere, kanskje ut fra en tilbøyelighet til hybris (overmot), kan involvere seg i empire building (skape en stor bedrift). Særlig kan lederne få muligheter til å «kjøre sitt eget løp», dersom eierinteressene er oppsplittet på mange aksjonærer. Også mellom ledere og ansatte kan det oppstå interessekonflikter. De ansatte kan ønske å jobbe roligere framfor å holde et høyt tempo, og det kan være andre oppgaver de ser som mer interessante, enn hele tiden å jobbe for å gjøre inntjeningen for eierne størst mulig.

Asymmetrisk informasjon
For det tredje har vi det som kalles asymmetrisk informasjon. Agenten har vanligvis mer kunnskaper om driften enn prinsipalen, og kan bruke den makt som ligger i dette til lettere å forfølge sine egne interesser.

Prinsipalen klarer ikke å observere agentens handlinger, eller i alle fall er det store kostnader forbundet med dette. Det endelige resultatet trenger heller ikke bare avhenge av innsatsen til agenten, men også av en hel rekke andre faktorer som er utenfor agentens kontroll.

I et oljeselskap kan for eksempel overskuddet fra år til år være svært avhengig av råoljeprisene på verdensmarkedet. Da kan det bli vanskelig for prinsipalen å vurdere hva som ligger bak utviklingen, og dermed gjøre det enklere for agenten å involvere seg i andre ting enn det som er av størst interesse for prinsipalen.

Man skiller mellom to typer svikt i asymmetrisk informasjon. Det første er det man gjerne kaller skjult informasjon. Agenten kan ha andre egenskaper enn det prinsipalen vet om, eller det som gjerne kalles skjulte kjennetegn. For eksempel kan en låntaker i utgangspunktet ikke ha til hensikt å tilbakebetale sitt lån. Dette kalles ofte også ugunstig utvalg, fordi denne svikten i informasjon allerede er til stede før kontrakten inngås.

Det andre er skjulte handlinger som skjer etter at kontrakten er inngått. De er knyttet til det vi kalte opportunisme i forrige studieenhet. En butikkeier kan ikke hele tiden observere om hans ansatte virkelig står på, og prøver å selge så mye som mulig, eller om de tar seg hvilepauser fra arbeidet i ny og ne. Når prinsipalen i ettertid av kontraktsinngåelsen ikke kan observere slike handlinger fra agentens side, kalles dette moralsk hasard eller moralsk risiko.