Den såkalte OLI- modellen gir en trestegs forklaring på hvorfor et selskap med fordel kan etablere seg i andre land ( dvs. foreta en direkte utenlandsinvesteringer (DUI), og blir dermed multinasjonale/ globale selskaper ( MNS)
Første steg (O) er å undersøke om ditt selskap har noen eierskapsfortrinn (pga. stordrift, ledelsessystemer, gunstig tilgang til råvarer, patenter etc.)
*Hvis nei til det, bør det holde seg til hjemmemarkedet.
*Dersom den har eierskapsfortrinn,
Det andre steg (L) er å undersøke om det også kan være lokaliseringsfortrinn (komme innenfor tollmurer, dra godt av subsidier, billig arbeidskraft etc. i det andre landet ).
*Hvis nei til det, bør det velge å eksportere fra hjemlandet.
*Hvis det også er lokaliseringsfortrinn, bør det
*enten la andre selge sine produkter på lisens
*
eller etablere seg selv i det andre landet.
Det tredje steg (I) er å avgjøre om det også finnes internaliseringsfortrinn (I), dvs. om det kan bli mest fordelaktig/ lønnsomt å etablere sin egen virksomhet i det andre landet framfor å la seg representere av andre.
*Hvis nei, bør den velge lisensiering.
* Hvis ja, dvs. hierarkikostnadene ved å ha egen virksomhet i utlandet antas å være lavere enn transaksjonskostnadene ved å benytte andre i markedet, bør det etablere seg i utlandet og dermed ta steget helt ut og bli multinasjonal. Da har det skjedd en direkte utenlandsinvestering (DUI).
Kunne du skrevet litt om egeninteressens problem, og de ni løsningene, får ikke helt taket på det kapitelet,
SvarSlett