Dersom man velger å innføre CSR argumenterte Milton Friedman for at dette gjorde at ledelsen i bedriften stjal fra aksjonærens midler, kanskje på bekostning av ikke spesielt rike personer som har satt sparepengene sine i aksjer. Det er også blitt pekt på at CSR (hvis dette erstatter statlige reguleringer) innebærer at man overlater viktige samfunnsspørsmål til bedriftene, noe som ses på som udemokratisk. CSR kan i tillegg gi “grønnvasking», noe som kan bety at bedriften klarer å framstille det som at den utøver et samfunnsansvar, men likevel ikke gjør det i noe særlig grad. Det kan også være konflikter mellom ulike stakeholdere om hva som er god og samfunnsansvarlig politikk. Noen stakeholdere ønsker at bedriften skal gi penger til å bygge et idrettsanlegg i lokalsamfunnet, mens andre er motstandere eller lite interessert i dette. En viktig innvending er at bedrifter som ikke driver CSR konkurrer ut de bedriftene som gjør det, og så er man like langt. Da er det bedre at staten innfører reguleringer som alle må følge.
Dersom vi velger å la være å innføre CSR kan imidlertid også ha negative effekter. Det kan bli fritt fram for profittinteressene, og dette kan gi negative eksterne effekter på samfunnet omkring eller ikke. Man lar dessuten være å dra nytte av dem kompetanse som bedriftene selv måtte ha når det gjelder å innføre tiltak som sikrer en samfunnsansvarlig politikk. Det er nemlig ikke gitt at statlige reguleringer og direktiver alltid vil være godt tilpasset problemene i ulike sktorer til enhver tid. Staten trenger heller ikke være en nøytral part. Dens politikk kan være preget av lobbygruppers innflytelse og ønsket om å tilfredsstille opinion, i den hensikt å vinne neste valg. Staten kan få for stor makt. Det å la være å innføre CSR kan gjøre at en bedrift kan gå glipp av konkurransefordeler og dermed en viktig kilde til verdiskaping.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar