Da man var kommet fram til 1800-tallet, var Storbritannia i økonomisk forstand blitt det ledende land i verden. Britene hadde fått en dominerende rolle som eksportør av industrivarer, en rolle som gjerne knyttes til betegnelsen workshop of the world.
Denne perioden ble storhetstiden for småbedriftene i Storbritannia, med et sterkt innovativt miljø. Eierne kom ofte fra håndverkermiljøer, det var vanlig at de også ledet bedriften. Kapitalen ble skaffet til veie gjennom egen oppsparing, eller via familie- og slektsnettverk. Denne type bedrifter var svært utbredt i Storbritannia fra 1700-tallet og 1800-tallet, men vi har slike bedrifter fremdeles, både i Norge og andre land.
Det var mange faktorer som gjorde at Storbritannia fikk en ledende posisjon under den første industrielle revolusjon. Økt politisk stabilitet, nye lover og regler, og utbygging av kommunikasjonsveier hadde betydning. Landet hadde god tilgang på energi og råvarer. At kullminer og jerngruver ikke lå så langt fra hverandre, gjorde også utnyttelsen av ressursene lettere. Storbritannia fikk tilgang på ull fra hjemmemarkedet, og etter hvert silke og bomull fra sitt imperium.
Mekanisering av tekstilindustrien og annen produksjon fra 1760-tallet og framveksten av fabrikkdrift ble viktig. Spinnemaskinen Jenny, som kom på 1760-tallet, mangedoblet tilgangen på garn. Dette førte også til at man utviklet mer effektive vevemaskiner. I 1785 introduserte skotten James Watt en dampmaskin som var tilpasset til å drive de andre maskinene. Den fikk enda større fart på overgangen fra håndverksproduksjon til mekanisk produksjon organisert i store fabrikklokaler. Senere ble dampkraften også utnyttet i jernbanedrift og skipsfart.
onsdag 1. juni 2011
Den første industrielle revolusjon
Den første industrielle revolusjon vokste fram i England fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet spredte den seg til land som Belgia, Frankrike, Tyskland og USA. I Norge brøt industrisamfunnet fram på slutten av 1800-tallet, selv om det var oppstått enkelte industrielle «lommer» allerede før 1850, for eksempel langs Akerselva i Oslo og ved utløpet av Glomma i Østfold. De mindre bedriftene ble finansiert ved hjelp av innenlandsk kapital.
I 1905 måtte imidlertid den store bedriften Norsk Hydro finansieres ved hjelp av utenlandsk kapital, og dette representerte på flere måter et brudd med 1800-tallets industritradisjoner i Norge.
Utviklingen i den første industrielle revolusjon kan beskrives som en gjensidig innovasjonsdynamikk, der for eksempel innovasjoner i veving fører til mangel på garn (flaskehalser), og dermed presser dette fram innovasjoner i spinning osv. Dette kan sammenliknes med utvikling av hardware og software i moderne dataindustri.
Man fikk stadig økende etterspørsel og produksjon på hjemmemarkedene. Etter hvert kom også eksportmarkedene til å stimulere veksten.
I 1905 måtte imidlertid den store bedriften Norsk Hydro finansieres ved hjelp av utenlandsk kapital, og dette representerte på flere måter et brudd med 1800-tallets industritradisjoner i Norge.
Utviklingen i den første industrielle revolusjon kan beskrives som en gjensidig innovasjonsdynamikk, der for eksempel innovasjoner i veving fører til mangel på garn (flaskehalser), og dermed presser dette fram innovasjoner i spinning osv. Dette kan sammenliknes med utvikling av hardware og software i moderne dataindustri.
Man fikk stadig økende etterspørsel og produksjon på hjemmemarkedene. Etter hvert kom også eksportmarkedene til å stimulere veksten.
Fra selvbergingsøkonomi til markedsøkonomi
Den første industrielle revolusjonen hadde også nær sammenheng med utviklingen av markedsøkonomien. Tidligere hadde man innenfor mindre geografiske enheter stort sett benyttet det man produserte. Nå måtte de store varemengdene fra fabrikkene gå til andre enn de som produserte dem. Til dette trengtes markeder og handel. Den tidligere selvbergingsøkonomien ble etter hvert avløst av en markedsøkonomi. Dette hadde mange virkninger. Det kom en sterk overgang av arbeidskraft fra landbruket til industrien. I England hadde det allerede på 1600-tallet skjedd en flytting av mennesker som leide jord på landsbygda til det som ble industri- og fabrikkbyer som for eksempel Birmingham, Liverpool og Manchester. De bøndene som hadde leid jord, måtte flytte som følge av opprettelse av handelslandbruk, ofte sauehold.
Framveksten av industrisamfunnet på 1600–1700-tallet
Industrisamfunnet begynte for alvor å vokse fram fra 1600–1700-tallet, noe som etter hvert kom til å påvirke bedriften fundamentalt. Det skjedde endringer i organisering og finansiering av bedriftene innen forretningslivet. De siste hundreårene av før-industriell tid, dvs. fram mot midten av 1700-tallet var de bedrifter ofte organisert som familie- og slektsforetak, og bygget dermed på personlige relasjoner og kontakter. De ansatte ble holdt under streng disiplin. Den økonomiske utviklingen på 1600- og 1700-tallet var sterkt preget av den sentrale rollen til de store handelsmenn (merchants).
Utviklingen mot industrisamfunnet ble drevet fram av mange ulike forhold som i større eller mindre grad var felles for de ulike landene eller områdene. Fra 1600-tallet ble større politisk stabilitet og intern fred viktig for framveksten av forretningslivet.
Industrisamfunnet og bedriftenes karakter utviklet seg også forskjellig i ulike regioner i samme land. Det var ingen «riktig» måte å industrialisere på, men flere veier avhengig av tradisjoner og forutsetninger i de ulike landene. Statens rolle varierte for eksempel mellom landene. Minst rolle spilte staten i Storbritannia, mens den senere spilte en større rolle i USA og Japan. Handelsøkonomiske tiltak som oppbygging av det britiske imperiet gjennom Navigasjonsaktene (Navigation Acts), blir likevel trukket fram som sentralt.
En viktig drivkraft bak den industrielle var en teknologisk revolusjon i landbruket, med økende produksjon og handel med landbruksprodukter. Den økte tilgangen på mat førte også til bedre helseforhold og dermed økt befolkningsvekst, noe som i seg selv også stimulerte til økt økonomisk vekst. Andre faktorer bak utviklingen mot industrisamfunnet var tilgangen på råvarer, energi, kapital og arbeidskraft.
Utviklingen mot industrisamfunnet ble drevet fram av mange ulike forhold som i større eller mindre grad var felles for de ulike landene eller områdene. Fra 1600-tallet ble større politisk stabilitet og intern fred viktig for framveksten av forretningslivet.
Industrisamfunnet og bedriftenes karakter utviklet seg også forskjellig i ulike regioner i samme land. Det var ingen «riktig» måte å industrialisere på, men flere veier avhengig av tradisjoner og forutsetninger i de ulike landene. Statens rolle varierte for eksempel mellom landene. Minst rolle spilte staten i Storbritannia, mens den senere spilte en større rolle i USA og Japan. Handelsøkonomiske tiltak som oppbygging av det britiske imperiet gjennom Navigasjonsaktene (Navigation Acts), blir likevel trukket fram som sentralt.
En viktig drivkraft bak den industrielle var en teknologisk revolusjon i landbruket, med økende produksjon og handel med landbruksprodukter. Den økte tilgangen på mat førte også til bedre helseforhold og dermed økt befolkningsvekst, noe som i seg selv også stimulerte til økt økonomisk vekst. Andre faktorer bak utviklingen mot industrisamfunnet var tilgangen på råvarer, energi, kapital og arbeidskraft.
Fra selvbergingsøkonomi til markedsøkonomi
Den første industrielle revolusjonen hadde også nær sammenheng med utviklingen av markedsøkonomien. Tidligere hadde man innenfor mindre geografiske enheter stort sett benyttet det man produserte. Nå måtte de store varemengdene fra fabrikkene gå til andre enn de som produserte dem. Til dette trengtes markeder og handel. Den tidligere selvbergingsøkonomien ble etter hvert avløst av en markedsøkonomi. Dette hadde mange virkninger. Det kom en sterk overgang av arbeidskraft fra landbruket til industrien. I England hadde det allerede på 1600-tallet skjedd en flytting av mennesker som leide jord på landsbygda til det som ble industri- og fabrikkbyer som for eksempel Birmingham, Liverpool og Manchester. De bøndene som hadde leid jord, måtte flytte som følge av opprettelse av handelslandbruk, ofte sauehold.
The Corporation av Joel Bakan
The Corporation» av Joel Bakan
Boka The Corporation (Bakan, 2005) handler om aksjeselskapets framvekst fra midten av 1800-tallet og har et mer kritisk syn på dette enn The Company.
Bakan tar spesielt tak i aksjeselskapets status som juridisk person, og spør seg hvilken konklusjon man ville trukket hvis man også skulle sett på denne institusjonen som en person i psykiatrisk forstand. Resultatet ville ikke blitt vakkert, påpeker han. Den typiske atferden fra et aksjeselskap – hensynsløst profittjag, en opportunistisk tendens til å skyve utgifter over på storsamfunnet via eksternalisering, og generell kortsiktighet hver gang muligheten til å øke aksjeutbyttet viser seg – er av en slik art at hvis et menneske skulle oppført seg slik, så er det godt mulig at det ville kvalifisert til diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse – bedre kjent som psykopati.
Fra Bakans perspektiv blir korporasjonen nærmest å ligne med en finansiell utgave av Frankensteins monster, idet man har skapt en kunstig, potensielt udødelig «person» med enorme finansielle ressurser, en oppstykket struktur hvor ingen konkrete individer har det fulle og hele ansvaret for hva som blir gjort, og hvor ledelsen er lovpålagt å gjøre alt den kan for å maksimere aksjeeiernes utbytte, uavhengig av hvilke konsekvenser det måtte få for utenforstående.
Boka The Corporation (Bakan, 2005) handler om aksjeselskapets framvekst fra midten av 1800-tallet og har et mer kritisk syn på dette enn The Company.
Bakan tar spesielt tak i aksjeselskapets status som juridisk person, og spør seg hvilken konklusjon man ville trukket hvis man også skulle sett på denne institusjonen som en person i psykiatrisk forstand. Resultatet ville ikke blitt vakkert, påpeker han. Den typiske atferden fra et aksjeselskap – hensynsløst profittjag, en opportunistisk tendens til å skyve utgifter over på storsamfunnet via eksternalisering, og generell kortsiktighet hver gang muligheten til å øke aksjeutbyttet viser seg – er av en slik art at hvis et menneske skulle oppført seg slik, så er det godt mulig at det ville kvalifisert til diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse – bedre kjent som psykopati.
Fra Bakans perspektiv blir korporasjonen nærmest å ligne med en finansiell utgave av Frankensteins monster, idet man har skapt en kunstig, potensielt udødelig «person» med enorme finansielle ressurser, en oppstykket struktur hvor ingen konkrete individer har det fulle og hele ansvaret for hva som blir gjort, og hvor ledelsen er lovpålagt å gjøre alt den kan for å maksimere aksjeeiernes utbytte, uavhengig av hvilke konsekvenser det måtte få for utenforstående.
Aksjeselskapets kjennetegn 3
3. Aksjeselskapet som en egen juridisk person
Løsningen på problemet med hvem som skulle representere selskapet under begrenset ansvar ble å tildele selve aksjeselskapet status som en juridisk person, noe som også er det tredje av de særlig viktige kjennetegnene ved moderne korporasjoner. Hva innebærer en slik juridisk personstatus?
I dagligtalen tenker man oftest på «person» som synonymt med «menneske», men for jussens del er en person en hver instans som kan ha de samme pliktene og rettighetene som det et menneske har. Et menneske kan inngå kontrakter, opprette søksmål, stilles til ansvar for forbrytelser, og så videre. Hvis det samme gjelder for en bedrift, så har den altså personstatus i lovens øyne. Når en arbeider ansettes av Microsoft, så er ikke ansettelsesforholdet en kontrakt mellom arbeideren og en spesifikk person innad i Microsofts eierskap eller ledelse, men en kontrakt mellom arbeideren og selve Microsoft som juridisk person.
Et annet tilfelle som kan belyse dette er da det store selskapet ITT ble dømt for brudd på USAs våpeneksportlov i 2007. Da var domfellelsen rettet mot selve bedriften ITT, og ikke mot noen av de individene som hadde begått lovstridige handlinger. ITT ble da også ilagt en klekkelig bot, men det var ikke mulig å fengsle noen for det som hadde skjedd (saken involverte blant annet eksport av klassifisert forsvarsteknologi til kineserne, noe som nok ville fått hoder til å rulle hvis ansvaret hadde kunnet plasseres på faktisk eksisterende – naturlige – personer).
Med andre ord medfører aksjeselskapets personstatus en innskrenking av rettsapparatets virkemidler, fordi det er langt færre straffereaksjoner som kan iverksettes mot en slik kunstig person enn en naturlig. I all hovedsak er rettsvesenet begrenset til finansielle reaksjoner som bøter og erstatningskrav.
Til en viss grad kan aksjeselskap «dømmes til døden,» i den forstand at regjeringen kan oppheve charteret, men dette er noe som vanligvis bare anvendes mot små, ubetydelige selskap. Tidvis har det blitt argumentert for at det også burde anvendes mot store «verstingselskaper», slik som diverse tobakksprodusenter, oljeselskapet Unocal, og – i etterkant av oljeutblåsningen i Mexicogulfen – British Petroleum. Det er imidlertid lite som tyder på at disse oppfordringene vil bli fulgt opp, mye av de samme grunnene som at skattepenger ble brukt til å redde de tyngste finansinstitusjonene fra konkurs under finanskrisen – de hadde oppnådd en slik størrelse og betydning for økonomien at de var too big to fail: Selv om man gjerne hadde sett at de fikk seile sin egen sjø, ville det fått for dramatiske konsekvenser for økonomien som helhet om de hadde gått dukken.
Som man kan tenke seg kan denne ordningen være litt av en fordel for individuelle eiere og ansatte i selskapet. Særlig nyttig blir det hvis man tolker firmaets juridiske personstatus dit hen at det også kvalifiserer til andre rettigheter og hensyn som naturlige personer har krav på. Lobbyisme og massive PR-kampanjer fra bedriftshold blir gjerne uglesett, men hvis bedriften regnes som en person, kan den ikke da også gjøre krav på å være beskyttet av retten til fri meningsytring? Hva med retten til privatliv: Skal det være mulig for en bedrift å påberope seg denne for å unndra seg offentlige granskinger?
I USA har det vært mye debatt om i hvilken grad juridiske personer (noe som ikke bare omfatter aksjeselskap, men også nasjonalstater, delstatsregjeringer, og diverse internasjonale organisasjoner) skal være gjenstand for menneskerettigheter på samme måte som naturlige personer. Motstandere av en slik utvidelse av borgerrettighetene påpeker blant annet at i motsetning til naturlige personer, så er ikke kunstige personer underlagt noen modererende innflytelse fra samvittighet eller skamfølelse.
Løsningen på problemet med hvem som skulle representere selskapet under begrenset ansvar ble å tildele selve aksjeselskapet status som en juridisk person, noe som også er det tredje av de særlig viktige kjennetegnene ved moderne korporasjoner. Hva innebærer en slik juridisk personstatus?
I dagligtalen tenker man oftest på «person» som synonymt med «menneske», men for jussens del er en person en hver instans som kan ha de samme pliktene og rettighetene som det et menneske har. Et menneske kan inngå kontrakter, opprette søksmål, stilles til ansvar for forbrytelser, og så videre. Hvis det samme gjelder for en bedrift, så har den altså personstatus i lovens øyne. Når en arbeider ansettes av Microsoft, så er ikke ansettelsesforholdet en kontrakt mellom arbeideren og en spesifikk person innad i Microsofts eierskap eller ledelse, men en kontrakt mellom arbeideren og selve Microsoft som juridisk person.
Et annet tilfelle som kan belyse dette er da det store selskapet ITT ble dømt for brudd på USAs våpeneksportlov i 2007. Da var domfellelsen rettet mot selve bedriften ITT, og ikke mot noen av de individene som hadde begått lovstridige handlinger. ITT ble da også ilagt en klekkelig bot, men det var ikke mulig å fengsle noen for det som hadde skjedd (saken involverte blant annet eksport av klassifisert forsvarsteknologi til kineserne, noe som nok ville fått hoder til å rulle hvis ansvaret hadde kunnet plasseres på faktisk eksisterende – naturlige – personer).
Med andre ord medfører aksjeselskapets personstatus en innskrenking av rettsapparatets virkemidler, fordi det er langt færre straffereaksjoner som kan iverksettes mot en slik kunstig person enn en naturlig. I all hovedsak er rettsvesenet begrenset til finansielle reaksjoner som bøter og erstatningskrav.
Til en viss grad kan aksjeselskap «dømmes til døden,» i den forstand at regjeringen kan oppheve charteret, men dette er noe som vanligvis bare anvendes mot små, ubetydelige selskap. Tidvis har det blitt argumentert for at det også burde anvendes mot store «verstingselskaper», slik som diverse tobakksprodusenter, oljeselskapet Unocal, og – i etterkant av oljeutblåsningen i Mexicogulfen – British Petroleum. Det er imidlertid lite som tyder på at disse oppfordringene vil bli fulgt opp, mye av de samme grunnene som at skattepenger ble brukt til å redde de tyngste finansinstitusjonene fra konkurs under finanskrisen – de hadde oppnådd en slik størrelse og betydning for økonomien at de var too big to fail: Selv om man gjerne hadde sett at de fikk seile sin egen sjø, ville det fått for dramatiske konsekvenser for økonomien som helhet om de hadde gått dukken.
Som man kan tenke seg kan denne ordningen være litt av en fordel for individuelle eiere og ansatte i selskapet. Særlig nyttig blir det hvis man tolker firmaets juridiske personstatus dit hen at det også kvalifiserer til andre rettigheter og hensyn som naturlige personer har krav på. Lobbyisme og massive PR-kampanjer fra bedriftshold blir gjerne uglesett, men hvis bedriften regnes som en person, kan den ikke da også gjøre krav på å være beskyttet av retten til fri meningsytring? Hva med retten til privatliv: Skal det være mulig for en bedrift å påberope seg denne for å unndra seg offentlige granskinger?
I USA har det vært mye debatt om i hvilken grad juridiske personer (noe som ikke bare omfatter aksjeselskap, men også nasjonalstater, delstatsregjeringer, og diverse internasjonale organisasjoner) skal være gjenstand for menneskerettigheter på samme måte som naturlige personer. Motstandere av en slik utvidelse av borgerrettighetene påpeker blant annet at i motsetning til naturlige personer, så er ikke kunstige personer underlagt noen modererende innflytelse fra samvittighet eller skamfølelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)